NY GIV!

Som jeg skrev forrige innlegg, har jeg nettopp fått en ny oppkast-fri rekord; nemlig EN HEL MÅNED. For alle som har strevd med spiseforestyrrelser, er det helt sikkert unødvendig å forklare hvor deilig det var, men SHIIIIIIIIIIIIIT så fantastisk happy jeg er med egen innsats! Desverre sprakk jeg et par dager etter rekorden var slått, da jeg var i et selskap med alt for mye altfor god mat. Jeg hadde gått i "jeg er uovervinnelig"-fellen igjen, og forbredte meg selv null og nada på å håndtere denne kvelden på forhånd. Deretter fulgte mye annen sykdom og pms, og det kom endel skår i recovery-rekord-gleden.

Nå har jeg derimot fått ny giv! Idag runder jeg en uke, og jeg sier som Mr.Rønnis; "Jeg har en veeeeeeldig god følelse". 

Lykke til med ny uke, og tipptopptommelopp for alle gode dager <3

Zoloft / Setrenalin

Jeg fikk akkurat et spørsmål om noe som jeg bevisst ikke har skrevet om på bloggen enda, nemlig medisiner i forhold til bulimi. Det er flere grunner til at jeg ikke har tatt opp dette før. Først og fremst fordi jeg enda ikke vet om medisinene har hjulpet meg, men også fordi jeg vil spre budskapet om at man kan bli frisk uten! Likevel er det et aktuelt tema for de fleste som sliter med spiseforestyrrelser, så jeg kan fortelle om mine individuelle opplevelser med medisiner, selv om jeg ikke kan konkludere med noe klart for eller mot.

Den psykologen som har gjort aller mest for recoveryen min har alltid vært 100% mot at jeg skulle ta medisiner. Han mente at dette var noe jeg kunne snu med tanken alene, og at dersom jeg begynte med medisiner, ville det ødelegge for alt det kognitive arbeidet jeg hadde lagt ned, og at det ville være svært risikabelt å begynne med for meg. Så lenge jeg gikk til han tok jeg ingen medisiner, og jobbet med recoveryen the hard way. Panikkanfall, angst, urasjonelle tanker om vekt og kropp, depresjon, skuffelser, selvhat og verdensforakt var en daglig realitet for meg. Likevel lærte jeg meg selv å kjenne etter tusen refleksjoner om meg selv og verden, og fremskrittene jeg gjorde med han var enorme. Travelt og vanskelig ja, men også givende og veldig godt for utviklingen av meg selv som individ. Den rekorden jeg hadde med han, sto i mangen år etter jeg sluttet hos han. Jeg gikk fra å kaste opp ca.20 ganger i uka, til å gå 23 dager helt oppkastfri! HURRA!!

Da jeg sluttet hos denne psykologen grunnet studieavslutning, gikk jeg lenge uten noen psykologisk hjelp. Jeg hadde derimot en kjempefin dialog med fastlegen min, så når bulimien festet jernkloen rundt meg igjen, var han den jeg støttet meg til. I denne perioden var jeg sliten, lei, umotivert og skuffet, og såg på skrekk og gru mot å gå igjennom alt det kognitive arbeidet og alle de vanskelige påfølgende tankene og følelsene på nytt. Legen min var helt for medisinering, og pushet veldig på dette. Jeg husket godt det psykologen hadde fortalt angående dette, og nektet i første omgang medisiner. Jeg sto en stund i 50/50, og ante ikke hva jeg skulle gjøre! Legen er 100% for, psykologen var 100% imot; Lets make the crazy one decide this!?  Etter ar jeg hadde vært tvangspasasjer i nedoverspiralen en stund, takket jeg ja til medisiner, og begynte på Zoloft. 

Jeg begynte på en liten dose, og etter hvert begynte jeg å kaste opp mindre. Men samtidig var jeg veldig motivert til å bli bedre da og, fordi jeg følte at dette var "siste" mulighet, siden jeg hadde prøvd "alt" annet. Så om det var medisinen, eller en ny motivasjon som hjalp, vet jeg ikke. Det jeg vet skjedde når jeg begynte på Zoloft er at livet mitt ble lettere. Jeg var mindre lei meg, mindre redd for alt, ikke så perfeksjonistisk - jeg gav rett og slett litt faen. Det betyr ikke at jeg ukontrollert forandret personlighet, men irasjonelle momenter i hverdagen ble lagt en demper på, slik at JEG fikk litt bedre plass i hodet mitt. Så jeg hadde det bedre, men likevel snek oppkastingen seg inn i hverdagen min etter hvert, oftere og oftere. Jeg forstod først ikke helt hva som hadde skjedd, men innsåg at det var fordi jeg hadde begynt å gi mer faen i recoveryen min også! Jeg gikk til legen og forklarte hva som hadde skjedd "Jeg driter i at jeg legger på meg litt når jeg går på de, og jeg har det bedre, men jeg driter enda mer i å bli frisk, og overspiser og kaster opp bare fordi jeg VIL det - og gjør det enda oftere". Han såg overrasket på meg, og sendte meg til en ny psykolog.

Da gikk jeg på 50mg Zoloft, som er en veldig liten dose. Den nye spykologen min ville ha meg opp på 200mg, som er høyeste angitte dose. Etter forskning så bør en opp på en ca.150 mg for å få virkninger som bulimisk, så på en måte hadde hun et poeng. Jeg øket derfor med 25mg i uken, og var snart oppe på 200mg. Om jeg hadde gikk faen før - kan jeg love dere at jeg gav faen nå! Jeg skulket eksamen, lånte penger, kastet opp enda mer, sluttet å trene, sluttet å bry meg om hvordan jeg såg ut, kastet forsatt opp - og kunne ikke brydd med mindre. Jeg var aldri lei meg, sint eller frustrert, men heller ikke glad eller lykkelig. Jeg bare fløt gjennom hverdagen, og for all del, det var ikke så verst! 

Her ble altså bulimien verre, men det kan ha kommet av andre grunner også. Jeg begynte som sagt hos en ny psykolog, og hun hadde en helt annen tilnærming til problemet mitt enn han forrige. Hun sa som regel; "men dette må vi fikse, dette må du slutte med NÅ, jeg vet ikke om jeg an hjelpe deg, nå syns jeg du skal gå to uker uten å kaste opp så snakkes vi etter de to ukene, vi kan få deg innlagt om du vil, har du tenkt på kor mange penger du sløser på dette, du må slutte på lavkarbo, lag og spis middag kl4 som normale mennesker"..og mange andre ting som gjorde til at jeg sluttet hos henne etter 10t. (hvis noen går til psykologer som sier dette, anbefaler jeg dere å gjøre det samme). Siden dette var i samme periode, vet jeg altså ikke om at det var henne eller dosen med zoloft som gjorde meg verre. God miks, kanskje?

Uansett, jeg trappet ned på egenhånd da jeg sluttet hos henne (noe som egentlig ikke er å anbefale), og har siden vært på 125mg. Dette er en dose som passer veldig godt for meg, MEN det kan også ha noe med at jeg har gått på de i så lang tid at jeg har vendt meg til de og vet hvordan jeg skal balansere livet mitt med de i systemet. Så, som dere ser, vet jeg lite om hvorvidt zoloften har hjulpet på bulimien eller ikke. Kanskje jeg hadde vært helt frisk dersom jeg ikke hadde begynt på de men heller fått tilbake min gamle psykolog og jobbet videre med kognitive teknikker. Eller kanskje jeg hadde vært et vrak fordi jeg hadde for mye angst for kognitive teknikker å handskes med. Uansett elsker jeg Zoloften min idag, fordi den demper en angst jeg ikke engang visste jeg hadde, og fordi jeg har det BRA - selv om jeg forsatt kaster opp en gang i ny og ned.

Til slutt en skikkelig happymelding: Jeg slo nettopp den forrige rekorden min på 23 dager, og bikket en HEL MÅNED OPPKAStFRI !!!!! :D :D :D (på 125mg Zoloft, og uten psykologhjelp)

 




Three weeks to break a habit?

Vel ikke helt slik det funker i bulimi-sammenheng.. Men HAAAAAlLELUJA så deilig det er å være tre uker oppkastfri! Stort klapp på egen skulder, og mange lykkeønskninger til alle der ute!

TRO på noe MER enn det du ser her og nå, så VIL det komme til deg <3

 




A glimpse of the past

 

Selv om det er en stund siden jeg har postet noe her, jobber jeg forsatt mye med recoveryen og meg selv. Jeg har denne måneden klart 17 av 22 dager, og det er jeg kjempefornøgd med! Jeg føler meg virkelig mye bedre enn jeg har gjort på lenge, og dette ble veldig klart for meg da jeg igår leste meg tilbake i dagboken min. 

 

"Herregud, jeg er så sliten. Rommet mitt er så rotete. Så skittent. Lakenet er fullt av brune sjokoladeflekker, og burde vert vasket for lengst. Skitne bevis på hvor jævlig dårlig den siste uka har gått. Nå er natten her igjen, lyset er borte, sammen med avbrudd og avkoplinger fra det evige kaoset i hodet mitt. Her er jeg overlatt helt til meg selv. Den personen jeg per dags dato er mest redd for i hele verden. Jeg er redd for meg selv, redd for å være meg selv, og da har jeg (obviously) ingen steder å rømme. Den friske meg er livredd for bulimiversjonen av meg. Bulimiversjonen av meg er livredd for den friske versjonen av meg. 

Det verste er når de to versjonene står i 50/50, for da kjemper de begge så mye hardere for å få overtaket. De to sidene av meg, som ikke er forenelige whatsoever. Om dagen blir bulimiversjonen undertrykt av pliktene og gjøremålene til den friske meg. Denne versjonen har kun toppkarakterer, er best på jobb, best på trening. Hun tar lett på alt, er supersosial, og bruker tid på at andre skal ha det bra. Sier "psss, det ordner seg" , med et stort overbevisende smil, til alle som kunne se ut til å behøve det. Og der og da mener jeg det 100%. For i hodet vanker også bulimiversjonen, som sier viss ikke - er det bare å gå hjem å overspise og kaste opp.

Bulimiversjonen, herregud, hun er den rake motsetningen. De er så langt fra hverandre som to uliker kan komme. Bulimiversjonen vil være aleine på rommet, bruke pengene sine på mat, og ikke noe annet. Bruke tiden sin på å spise og kaste opp igjen, og ikke noe annet. Når hun har overtaket kommer ingen mat inn fort nok, det blir aldri nok, og dette er alltid en GOD ting! Fordi det er aller siste gangen. Fordi hun spiste et knekkebrød for mye til frukosten for åtte timer siden. Fordi hun er så uendelig tykk. Og ekkel. Og svak. Og ensom. 

Ensom fordi ingen kjenner henne. Jeg tror virkelig, VIRKELIG at ikke at noen gjør det. Inkludert meg selv. Jeg lever alene i hodet mitt, og uansett hvilken versjon som troner øverst, så er den andre og krangler, argumenterer og pusher i bakgrunnen. Bulimiversjonen lever virkelig et liv for seg selv, et ekte liv med ekte handlinger som ingen vet om. Et liv uten noen tid eller sted for rekflektering. Noe som egentlig er helt SPRØTT, siden den andre versjonen er den største analytikeren i verden! Men det makes perfectly sense, egentlig..

Fordi når bulimiversjonen bestemmer er det alfor travelt til å tenke. Jeg er nummet ut. Borte. Selvfølgelig! Hadde bulimiversjonen slipt den friske siden til, og latt henne forstått hva som foregikk, ville vel bulimiversjonen dødd? Dersom hun kunne alle knepa, kunne vel den fornuftige siden stoppet før bulimiversjonen hadde brukt opp alle pengene, tiden og selvfølelsen sin på mat og oppkast? Om og om og om igjen?? 

Er det rart jeg hater meg selv? Når jeg ender opp med å skuffe en av sidene uansett hva jeg gjør? For begge to lever i meg, uforenelige og uenige. Er det rart jeg ikke stoler på meg selv, når jeg lover de to sidene helt forskjellige ting? Og mener og tror på det 100% der og da? Er det rart vi er slitne, begge to? Av kampen, ensomheten, frykten for hverandre, oppgittheten, frustrasjonen, uenigheten, skammen, skylden, skuffelsen, sammenligningen, håpløsheten, tristheten, angsten, uvitenheten og uærligheten? Av å alltid være i konflikt med alle utenfor, i tilleg til seg selv. Herregud, det er mange fiender det! Vel, det er vel helst bulimiversjonen som har fiendane. Den andre versjonen har skremmende få, men hun er jo en gjennomskuelig løgn. Den personen som verden ser, finnes jo ikke. Og bulimiversjonen finnes jo ikke. Jeg finnes ikke. Jeg er ikke. Men alikevel må jeg desverre være her. FML". 

 

Dette skrev jeg i begynnelsen av 2012. Det er jo bare litt over et år siden! Og det er så sprøtt forskjellig fra hvordan jeg har det nå! HELDIGVIS.  Bulimiversjonen kan nesten ikke kalles en versjon av meg lengre, fordi når jeg glipper nå, kan jeg reflektere over hva som gikk galt, og jeg er 100% enig i at det ikke er slik jeg vil være. Så selv om jeg forssatt glipper på vanskelige dager, er det den virkelige meg som finnes i hverdagen, som sosialiserer seg med verden, og som agerer. Jeg stoler på meg selv mye mer, og jeg har et mye større mål om å bli frisk. Jeg har et klarere og klarere bilde på hvem jeg er idag, og denne personen blir jeg mer og mer og mer glad i <3

Så til alle som kjenner seg igjen fra dagboksnotatet mitt over: Det kan bli så utrolig mye bedre! Det er IKKE håpløst, selv om et føles slik. Vær så snill, tro på noe mer enn det du ser her og nå! Den andre siden ER mye grønnere, og den er ikke langt unna <3

 


Happiness cunquers pleasure



Turning point for relapse dissappointments

Jeg er ikke dårligere. Jeg er mer ivrig etter å bli frisk, og defor blir jeg sintere på meg selv når jeg glipper. Taler nedlatende til meg selv, og føler meg ubrukelig. Å gjøre dette - DET er ubrukelig. Jeg, derimot - langt ifra. Jeg prøver og feiler, reiser meg opp og faller igjen. Når barn lærer seg å gå, kjefter man ikke huden deres full eller snakker nedlatende til dem. Man oppmuntrer hvert forsøk, uansett hvor mange skritt de klarte å ta denne gangen. Det må jeg bli flinkere til å gjøre mot meg selv også. Det er forståelig at jeg blir irritert på meg selv, ja, jeg har jo så lyst til å bli frisk! Denne iveren var ikke like sterk før som den er nå, og derav heller ikke skuffelsen over meg selv når bulimien vinner en liten match. Jeg vil prøve å ta skuffelsen som et tegn på at jeg blir bedre, og feie den bort med takknemlighet for det istedet. Jeg vil bli frisk, jeg er motivert, jeg har følelser og forventninger til meg selv, og jeg VET at jeg vil komme dit en dag.  Så jeg er ikke dårligere, men iveren etter å bli frisk er blitt sterkere. And that's a good thing. 

 

DEAL WITH IT.

Jeg faller for de samme typene igjen og igjen. Forskjellige navn, kliss like folk. Fotballspillere, utelivsbransjen.. useriøse, ukonsekvente og upersonlige. Jeg kjenner til typen, jeg vet hva de er ute etter, og jeg gir dem akkurat det. Først fordi jeg tror jeg kan hive meg med på leken, for også tåle steken. Men så snur det, og jeg blir såret av deres selvfølgelige og forutsigbare likgyldighet til meg. Jeg tar det personlig, og jeg skjønner ikke hvorfor de ikke vil ha meg. Selv om jeg vet akkurat hvordan disse karene fungerer, så begynner det å spire et ørlite håp i meg idet jeg kommer i kontakt med dem. Et håp om at jeg skal bli den ene, heldige, som forandrer dem til slutt. Det er pinlig å innse, og ikke minst å innrømme. Pinlig nettopp fordi at jeg burde vite, og vet, bedre enn å falle for disse. Players only love you when they're playing. Så hvorfor går jeg i de samme fellene om og om igjen??

Dette sørsmålet funderte jeg på når jeg gikk hjem fra byen idag. Nettopp avvist av min nest siste hookup, like selvklandrende som alltid. Hva er galt med meg siden han ikke vil ha meg? For tykk. For små pupper. For prektig. For slutty. For ung. For gammel. For kjedelig. For vanskelig. For lett... Svarene haglet ned i hodet på meg som vanlig. Så slår det meg; kanskje feilen min er at jeg velger feil gutter. At det er de det er noe gale med, ikke meg? Og med noe 'gale', mener jeg bare useriøse, ukonsekvente, upersonlige sjeler, uten noen fremtidsplaner a'la stabilt familieliv - ever. 

Neste spørsmål jeg stiller meg, blir selvsagt: Hvorfor faller jeg for de samme typene igjen og igjen!? Jo, altså.. For å lære av feilene sine, mener jeg å ha hørt at det er lurt å reflektere over hva som gikk galt. Hvorfor funket ikke dette, og hva kan jeg gjøre annerledes neste gang? Hvordan gikk det egentlig når jeg skulle prøve meg på et umulig prosjekt, og hvordan følte jeg meg etterpå? Hvordan føles det å bli avvist, og hvordan føles det å ha tatt alle dumme valgene dithen? Helt seriøst - Jeg aner ikke. Jeg har aldri stilt meg disse spm, aldri prøvd å reflektert over saken, eller lett etter noen mønster. Jeg har overspist og kastet opp, jeg. Så mange ganger at jeg kom meg over nok et mislykket prosjekt, akkurat tidsnok til at jeg kunne begynt på et nytt.

Vel, idag ble jeg avvist nok en gang. Og istede for å springe innom alle døgnåpne kiosker og tømme de for karbohydrater, sa jeg til meg selv; DEAL WITH IT. Kjenn etter, reflekter og LÆR av feilene dine. Kanskje vil jeg velge annerledes neste gang, og kanskje vil det få et annet utfall. 

Sjokolade - himmelsk snartur utenfor safe zone

Jeg har tidligere skrevet litt om hvor viktig det er å tøye grensene sine litt, mens man er i recovery. For å komme noen steg fremover, blir man jo faktisk nødt til å ta de på et tidspunkt. Idag cravet jeg sjokolade så sinnsykt, og eneste alternativet som automatisk stod i hodet mitt var: BINGE!!! Men så kom jeg på at det går jo an å spise litt sjokolade, og se om det hjelper litt? Det er vel det folk gjør viss de craver noe, er ikke det? Så jeg kjøpte EN sjokolade, kom hjem og laget meg en kopp kaffe, og satte meg ned i godstolen min og koset meg. Jeg nøt hver eneste bit jeg sakte, men sikkert fikk i meg, og var skikkelig fornøyd med meg selv. Når jeg hadde spist 45g, var jeg fornøyd, og trengte ikke mer. Sjokolade-cravingsen gik over!! Hadde dette vert en binge hadde jeg nok synest første bit var god, men så hadde alt bare svunnet hen i et tomt matkaos. Frem til nå har sjokolade vært en dealbreaker for meg og bulimien, så dette er en seier's dag for meg! 

 

Dag 4 : 

  • Energi - check
  • Sovet godt - check
  • Klare øyner - check
  • Blid, stolt og fornøyd - check

 




Looking like a Chickmunk, feeling like a Rockstar




Nå er det tre hele dager siden jeg har kastet opp, og jeg føler at jeg er på god glid denne gangen. Energien er tilbake i kroppen, og gleden over livet er tilstede i nesten alt jeg gjør. Jeg har satt meg et mål om å klare meg frem til 17.mai. Da skal jeg feire med familien, og det hadde vært helt fantastisk å komme frisk og rask hjem til de. Familien min er verdens beste, så dette er god motivasjon i ett muligens litt for krevende mål. For vanskelige og krevende mål vet jeg er dumt å sette seg, fordi man gjennom dette kun lager en bulimi-felle for seg selv. Setter man mål man ikke kan nå, klarer man de selvfølgelig ikke, også kan vi føle oss ubrukelige og mislykka og la bulimien herje fritt igjen. De vansligste tankene av dette slaget er for min del; "Dette er aller siste gangen jeg overspiser og kaster opp, så det er greit at jeg gjør det nå, siden jeg aaaaaldri skal gjøre det igjen". Og uansett hvor mange ganger jeg lover meg selv dette dypt og hellig, sprekker det. Og uansett hvor mange ganger jeg bryter dette løftet, tror jeg like mye på det neste gang. SYKT.

Når jeg først er igang med å skrive om dette, tenkte jeg å slenge på et par ekstra punkt på hva som er viktig å tenke på når man er/begynner på recoveryen.

 

  • Motivasjon: Skriv en liste, gjerne for og imot bulimia, og supplere på den med jevne mellomrom. Skriv dine personlige grunner til at du vil bli frisk, og prøv å formuler deg i positive setninger, da hjernen forstår disse bedre. Eks: Jeg vil ikke bli blakk denne måneden også. / Jeg vil ha en bedre personlig økonomi, slik at jeg har råd til å dra på ferie, kjøpe meg nye sko, en god parfyme, etc. Bygg gjerne ut hvert punkt her med så konkrete ting, at du virkelig kan se for deg hvordan det nye livet ditt vil bli.



 

  • Planlegg: Når motivasjonen er på plass, er det neste steget å legge opp en plan for hvordan man skal gå frem. Failing to plan is planning to fail! Det hjelper ikke en døyt å love seg selv at man skal bli frisk, dersom man ikke har en plan for å komme dit - og dette kan jeg ikke få sagt nok ganger!! Her er det selvsagt en god ide å ha en psykolog/terapaut til å hjelpe til med planleggingen, men mye kan man også gjøre aleine. Planen bør først og fremst inneholde hva du har tenkt å spise den kommende dagen. Dersom kroppen ikke fåt tilstrekkelig med næring, VIL den crave mer mat, og da minker sjangsene for suksess. Etter mange dager med oppkast, vil kroppen være i et enormt stress-modus, og den vil trenge mange vitaminer og mineraler for å roe ned igjen. Man bør derfor spise maks en time etter man har stått opp, og spise med 3-4t mellomrom til man går og legger seg. Jeg bruker å planlegge 3 hovedmåltid og 2 mellommåltid, da dette ofte er anbefalt for bulimikere. Ved siden av planen er det lurt å ha en tom klamme, slik at man kan bruke den til neste punkt:

 

  • Evaluer: Hva gikk bra? Hva gikk mindre bra? Hva kan jeg gjøre annerledes ved neste måltid? Ved å evaluere seg selv kontinuerlig, pålegger man seg selv å følge planen. I tillegg blir man fort obs på hvilke deler av planen som fungerer, og hvilde deler av den som kan forbedres. Kanskje har du satt opp matvarer som du ikke er klar for å ha i kjøleskapet enda? Eller kanskje har du ikke satt opp nok kcal, slik at kroppen trenger mer for å ikke overspise? Kanskje alt dette var perfekt, men at du glemte å øve på intuitiv spising? Kongeveien til recovery (iføle mye grundig forskning) er å skrive ned hva man har spist rett etter man har avsluttet måltidet. Skriv ned tankene du sitter med, hva du spiste, og hvordan du føler deg. Denne metoden er en CBT metode, noe jeg skrev mer om her



 

Ved siden av disse punktene er det selvfølgelig svært mange andre ting man må jobbe med, og sikkert en flust av andre metoder som fungerer. Det aller viktigste for meg var å sette meg selv mindre mål enn intuisjonen min (bulimien) ville, også jobbe for å klare dette. Mitt aller første skritt i recoveryen skrev jeg om her. Virker som evigheter siden nå, siden målet mitt idag er å klare meg i nesten 3 uker. Men jeg har klart meg i tre uker før, og jeg vilvilviiiiil klare det igjen! 

 

Ønsker dere alle en superduper fridag <3

Recovery og maraton

Det er virkelig latterlig at etter tre runder med overspising og oppkast igår, har denne dagen gått veldig bra, veldig lett. Gårsdagen var grusom, men idag smiler verden tilbake til meg igjen! Jeg gleder meg til å klare mange dager i strekk, og til å dele fremgang, tips og følelser med dere. For en stund siden leste jeg et eller annet sted en sammenligning mellom bulimi recovery og maraton. Det var en svært god vinkling på glipper i recoveryen, og det å jobbe videre selv om man har hatt noen vanskelige dager. Å ikke bukke under i selvhat, dårlig samvittighet og skuffelse når jeg har overspist og kastet opp, er alltid veldig vanskelig for meg. Det er så vanskelig å huske på alle skrittene man har tatt fremover, når man nettopp har tatt to tilbake. Nå prøver jeg å se på det slik som dette: 

Å bli frisk fra bulimi er som å begynne på scratch for øve til maraton: Du løper ikke 4 mil første dagen, du holder ikke for alltid når du begynner recoveryen. Kanskje er en hel dag en kjempestart, kanskje har du hatt mange dag 1 og klarer å holde en uke. Jo mer du trener og lærer om løping, teknikker og egen psyke, jo lengre holder du. Noen dager er ikke formen på topp, og fremgangen stopper opp, eller går litt tilbake. Andre ganger er det gode tider, og formen stiger raskt. Kanskje har du motivasjon i noen du løper med, kanskje har du en bra personlig trener som kan støtte deg. Uansett om det er recovery eller maraton man jobber mot, så er det en lang vei å gå. Det hjelper like lite å dypt og hellig love seg selv at man skal løpe 4mil imorgen om man aldri har jogget 1km, som at man lover seg selv at dette er aller siste gangen jeg overspiser/kaster opp ever. Kropp og sinn må få tid til å tilpasse seg nye rutiner og vaner. Vi må feile og vi må lære av feilene. Recovery er ingen spurt - det er et maraton. Og etter mye knallhard jobbing, kommer vi til slutt i mål <3




Hvem løper med meg denne uken??

Heia, heia!! <3

Les mer i arkivet » September 2013 » August 2013 » Juli 2013
bulimi hjelp

bulimi hjelp

26, Oslo

Tro på noe mer enn det du ser akkurat nå. Du kan bli bedre, faktisk helt frisk! Det er ikke din feil - for det handler ikke om viljestyrke. Det handler om å lære. Kanskje jeg kan lære deg noe? Jeg håper det:) Ingen fortener å bli frastjelt ungdomsårene på grunn av en spiseforstyrrelse. Legg gjerne igjen en kommentar, et spørsmål, et råd eller et tips - det er alltid godt å vite at man ikke er alene. Dersom du har noen spørsmål,ikke nøle med å sende meg en melding!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits