Nærmeste jeg kommer EN KUR!

Gjennom de siste fem årene har jeg prøvd mye forskjellig for å bli kvitt bulimien. Tre forskjellige psykologer, zoloft, akupunktur, dagbokskriving, the law of attraction - mentaliteten, hjelpesider på nett, hjelpebøker, prate med venner, loggføring av mat, lavkarbo, blogging...you name it!! Mye har hjulpet på hver sin måte, men jeg har aldri ha like mye fremgang som jeg fikk etter jeg begynte med lycopodium. 

Lycopodium er et naturlig homeøpatisk middel, som man får reseptfritt. Homeøpati er en retning som tar sikte på å skape balanse i kropp og sinn, og det finnes mange forskjellige "medisiner" som hjelper ved forskjellige plager. Lycopodium er bra for de med bulimia, fordi den regulerer apetitten, hjelper fordøyelsen (byebye bulimiamage!!), skaper fred i sinnet, mellom annet. Om du, som meg, har prøvd ALT, prøv denne siste lille tingen:

1.Ring løvens apotek i trondheim : 73 83 32 83

2.Be om lycopodium (middels styrke, d200)

3.Få de i postkassen 2-3 dager etter.


Ta 5-10 av sukkerpillene hver kveld før du legger deg, og se om du blir bedre etter en mnd. Det koster maks 200kr, krever ingen energi eller planlegging, og kan hjelpe DEG også! Jeg kaster opp mindre enn en gang i mnd nå, og livet er så syyyyyykt fantastisk!

 

 

Masse lykke til! <3 

NY GIV!

Som jeg skrev forrige innlegg, har jeg nettopp fått en ny oppkast-fri rekord; nemlig EN HEL MÅNED. For alle som har strevd med spiseforestyrrelser, er det helt sikkert unødvendig å forklare hvor deilig det var, men SHIIIIIIIIIIIIIT så fantastisk happy jeg er med egen innsats! Desverre sprakk jeg et par dager etter rekorden var slått, da jeg var i et selskap med alt for mye altfor god mat. Jeg hadde gått i "jeg er uovervinnelig"-fellen igjen, og forbredte meg selv null og nada på å håndtere denne kvelden på forhånd. Deretter fulgte mye annen sykdom og pms, og det kom endel skår i recovery-rekord-gleden.

Nå har jeg derimot fått ny giv! Idag runder jeg en uke, og jeg sier som Mr.Rønnis; "Jeg har en veeeeeeldig god følelse". 

Lykke til med ny uke, og tipptopptommelopp for alle gode dager <3

Zoloft / Setrenalin

Jeg fikk akkurat et spørsmål om noe som jeg bevisst ikke har skrevet om på bloggen enda, nemlig medisiner i forhold til bulimi. Det er flere grunner til at jeg ikke har tatt opp dette før. Først og fremst fordi jeg enda ikke vet om medisinene har hjulpet meg, men også fordi jeg vil spre budskapet om at man kan bli frisk uten! Likevel er det et aktuelt tema for de fleste som sliter med spiseforestyrrelser, så jeg kan fortelle om mine individuelle opplevelser med medisiner, selv om jeg ikke kan konkludere med noe klart for eller mot.

Den psykologen som har gjort aller mest for recoveryen min har alltid vært 100% mot at jeg skulle ta medisiner. Han mente at dette var noe jeg kunne snu med tanken alene, og at dersom jeg begynte med medisiner, ville det ødelegge for alt det kognitive arbeidet jeg hadde lagt ned, og at det ville være svært risikabelt å begynne med for meg. Så lenge jeg gikk til han tok jeg ingen medisiner, og jobbet med recoveryen the hard way. Panikkanfall, angst, urasjonelle tanker om vekt og kropp, depresjon, skuffelser, selvhat og verdensforakt var en daglig realitet for meg. Likevel lærte jeg meg selv å kjenne etter tusen refleksjoner om meg selv og verden, og fremskrittene jeg gjorde med han var enorme. Travelt og vanskelig ja, men også givende og veldig godt for utviklingen av meg selv som individ. Den rekorden jeg hadde med han, sto i mangen år etter jeg sluttet hos han. Jeg gikk fra å kaste opp ca.20 ganger i uka, til å gå 23 dager helt oppkastfri! HURRA!!

Da jeg sluttet hos denne psykologen grunnet studieavslutning, gikk jeg lenge uten noen psykologisk hjelp. Jeg hadde derimot en kjempefin dialog med fastlegen min, så når bulimien festet jernkloen rundt meg igjen, var han den jeg støttet meg til. I denne perioden var jeg sliten, lei, umotivert og skuffet, og såg på skrekk og gru mot å gå igjennom alt det kognitive arbeidet og alle de vanskelige påfølgende tankene og følelsene på nytt. Legen min var helt for medisinering, og pushet veldig på dette. Jeg husket godt det psykologen hadde fortalt angående dette, og nektet i første omgang medisiner. Jeg sto en stund i 50/50, og ante ikke hva jeg skulle gjøre! Legen er 100% for, psykologen var 100% imot; Lets make the crazy one decide this!?  Etter ar jeg hadde vært tvangspasasjer i nedoverspiralen en stund, takket jeg ja til medisiner, og begynte på Zoloft. 

Jeg begynte på en liten dose, og etter hvert begynte jeg å kaste opp mindre. Men samtidig var jeg veldig motivert til å bli bedre da og, fordi jeg følte at dette var "siste" mulighet, siden jeg hadde prøvd "alt" annet. Så om det var medisinen, eller en ny motivasjon som hjalp, vet jeg ikke. Det jeg vet skjedde når jeg begynte på Zoloft er at livet mitt ble lettere. Jeg var mindre lei meg, mindre redd for alt, ikke så perfeksjonistisk - jeg gav rett og slett litt faen. Det betyr ikke at jeg ukontrollert forandret personlighet, men irasjonelle momenter i hverdagen ble lagt en demper på, slik at JEG fikk litt bedre plass i hodet mitt. Så jeg hadde det bedre, men likevel snek oppkastingen seg inn i hverdagen min etter hvert, oftere og oftere. Jeg forstod først ikke helt hva som hadde skjedd, men innsåg at det var fordi jeg hadde begynt å gi mer faen i recoveryen min også! Jeg gikk til legen og forklarte hva som hadde skjedd "Jeg driter i at jeg legger på meg litt når jeg går på de, og jeg har det bedre, men jeg driter enda mer i å bli frisk, og overspiser og kaster opp bare fordi jeg VIL det - og gjør det enda oftere". Han såg overrasket på meg, og sendte meg til en ny psykolog.

Da gikk jeg på 50mg Zoloft, som er en veldig liten dose. Den nye spykologen min ville ha meg opp på 200mg, som er høyeste angitte dose. Etter forskning så bør en opp på en ca.150 mg for å få virkninger som bulimisk, så på en måte hadde hun et poeng. Jeg øket derfor med 25mg i uken, og var snart oppe på 200mg. Om jeg hadde gikk faen før - kan jeg love dere at jeg gav faen nå! Jeg skulket eksamen, lånte penger, kastet opp enda mer, sluttet å trene, sluttet å bry meg om hvordan jeg såg ut, kastet forsatt opp - og kunne ikke brydd med mindre. Jeg var aldri lei meg, sint eller frustrert, men heller ikke glad eller lykkelig. Jeg bare fløt gjennom hverdagen, og for all del, det var ikke så verst! 

Her ble altså bulimien verre, men det kan ha kommet av andre grunner også. Jeg begynte som sagt hos en ny psykolog, og hun hadde en helt annen tilnærming til problemet mitt enn han forrige. Hun sa som regel; "men dette må vi fikse, dette må du slutte med NÅ, jeg vet ikke om jeg an hjelpe deg, nå syns jeg du skal gå to uker uten å kaste opp så snakkes vi etter de to ukene, vi kan få deg innlagt om du vil, har du tenkt på kor mange penger du sløser på dette, du må slutte på lavkarbo, lag og spis middag kl4 som normale mennesker"..og mange andre ting som gjorde til at jeg sluttet hos henne etter 10t. (hvis noen går til psykologer som sier dette, anbefaler jeg dere å gjøre det samme). Siden dette var i samme periode, vet jeg altså ikke om at det var henne eller dosen med zoloft som gjorde meg verre. God miks, kanskje?

Uansett, jeg trappet ned på egenhånd da jeg sluttet hos henne (noe som egentlig ikke er å anbefale), og har siden vært på 125mg. Dette er en dose som passer veldig godt for meg, MEN det kan også ha noe med at jeg har gått på de i så lang tid at jeg har vendt meg til de og vet hvordan jeg skal balansere livet mitt med de i systemet. Så, som dere ser, vet jeg lite om hvorvidt zoloften har hjulpet på bulimien eller ikke. Kanskje jeg hadde vært helt frisk dersom jeg ikke hadde begynt på de men heller fått tilbake min gamle psykolog og jobbet videre med kognitive teknikker. Eller kanskje jeg hadde vært et vrak fordi jeg hadde for mye angst for kognitive teknikker å handskes med. Uansett elsker jeg Zoloften min idag, fordi den demper en angst jeg ikke engang visste jeg hadde, og fordi jeg har det BRA - selv om jeg forsatt kaster opp en gang i ny og ned.

Til slutt en skikkelig happymelding: Jeg slo nettopp den forrige rekorden min på 23 dager, og bikket en HEL MÅNED OPPKAStFRI !!!!! :D :D :D (på 125mg Zoloft, og uten psykologhjelp)

 




Three weeks to break a habit?

Vel ikke helt slik det funker i bulimi-sammenheng.. Men HAAAAAlLELUJA så deilig det er å være tre uker oppkastfri! Stort klapp på egen skulder, og mange lykkeønskninger til alle der ute!

TRO på noe MER enn det du ser her og nå, så VIL det komme til deg <3

 




A glimpse of the past

 

Selv om det er en stund siden jeg har postet noe her, jobber jeg forsatt mye med recoveryen og meg selv. Jeg har denne måneden klart 17 av 22 dager, og det er jeg kjempefornøgd med! Jeg føler meg virkelig mye bedre enn jeg har gjort på lenge, og dette ble veldig klart for meg da jeg igår leste meg tilbake i dagboken min. 

 

"Herregud, jeg er så sliten. Rommet mitt er så rotete. Så skittent. Lakenet er fullt av brune sjokoladeflekker, og burde vert vasket for lengst. Skitne bevis på hvor jævlig dårlig den siste uka har gått. Nå er natten her igjen, lyset er borte, sammen med avbrudd og avkoplinger fra det evige kaoset i hodet mitt. Her er jeg overlatt helt til meg selv. Den personen jeg per dags dato er mest redd for i hele verden. Jeg er redd for meg selv, redd for å være meg selv, og da har jeg (obviously) ingen steder å rømme. Den friske meg er livredd for bulimiversjonen av meg. Bulimiversjonen av meg er livredd for den friske versjonen av meg. 

Det verste er når de to versjonene står i 50/50, for da kjemper de begge så mye hardere for å få overtaket. De to sidene av meg, som ikke er forenelige whatsoever. Om dagen blir bulimiversjonen undertrykt av pliktene og gjøremålene til den friske meg. Denne versjonen har kun toppkarakterer, er best på jobb, best på trening. Hun tar lett på alt, er supersosial, og bruker tid på at andre skal ha det bra. Sier "psss, det ordner seg" , med et stort overbevisende smil, til alle som kunne se ut til å behøve det. Og der og da mener jeg det 100%. For i hodet vanker også bulimiversjonen, som sier viss ikke - er det bare å gå hjem å overspise og kaste opp.

Bulimiversjonen, herregud, hun er den rake motsetningen. De er så langt fra hverandre som to uliker kan komme. Bulimiversjonen vil være aleine på rommet, bruke pengene sine på mat, og ikke noe annet. Bruke tiden sin på å spise og kaste opp igjen, og ikke noe annet. Når hun har overtaket kommer ingen mat inn fort nok, det blir aldri nok, og dette er alltid en GOD ting! Fordi det er aller siste gangen. Fordi hun spiste et knekkebrød for mye til frukosten for åtte timer siden. Fordi hun er så uendelig tykk. Og ekkel. Og svak. Og ensom. 

Ensom fordi ingen kjenner henne. Jeg tror virkelig, VIRKELIG at ikke at noen gjør det. Inkludert meg selv. Jeg lever alene i hodet mitt, og uansett hvilken versjon som troner øverst, så er den andre og krangler, argumenterer og pusher i bakgrunnen. Bulimiversjonen lever virkelig et liv for seg selv, et ekte liv med ekte handlinger som ingen vet om. Et liv uten noen tid eller sted for rekflektering. Noe som egentlig er helt SPRØTT, siden den andre versjonen er den største analytikeren i verden! Men det makes perfectly sense, egentlig..

Fordi når bulimiversjonen bestemmer er det alfor travelt til å tenke. Jeg er nummet ut. Borte. Selvfølgelig! Hadde bulimiversjonen slipt den friske siden til, og latt henne forstått hva som foregikk, ville vel bulimiversjonen dødd? Dersom hun kunne alle knepa, kunne vel den fornuftige siden stoppet før bulimiversjonen hadde brukt opp alle pengene, tiden og selvfølelsen sin på mat og oppkast? Om og om og om igjen?? 

Er det rart jeg hater meg selv? Når jeg ender opp med å skuffe en av sidene uansett hva jeg gjør? For begge to lever i meg, uforenelige og uenige. Er det rart jeg ikke stoler på meg selv, når jeg lover de to sidene helt forskjellige ting? Og mener og tror på det 100% der og da? Er det rart vi er slitne, begge to? Av kampen, ensomheten, frykten for hverandre, oppgittheten, frustrasjonen, uenigheten, skammen, skylden, skuffelsen, sammenligningen, håpløsheten, tristheten, angsten, uvitenheten og uærligheten? Av å alltid være i konflikt med alle utenfor, i tilleg til seg selv. Herregud, det er mange fiender det! Vel, det er vel helst bulimiversjonen som har fiendane. Den andre versjonen har skremmende få, men hun er jo en gjennomskuelig løgn. Den personen som verden ser, finnes jo ikke. Og bulimiversjonen finnes jo ikke. Jeg finnes ikke. Jeg er ikke. Men alikevel må jeg desverre være her. FML". 

 

Dette skrev jeg i begynnelsen av 2012. Det er jo bare litt over et år siden! Og det er så sprøtt forskjellig fra hvordan jeg har det nå! HELDIGVIS.  Bulimiversjonen kan nesten ikke kalles en versjon av meg lengre, fordi når jeg glipper nå, kan jeg reflektere over hva som gikk galt, og jeg er 100% enig i at det ikke er slik jeg vil være. Så selv om jeg forssatt glipper på vanskelige dager, er det den virkelige meg som finnes i hverdagen, som sosialiserer seg med verden, og som agerer. Jeg stoler på meg selv mye mer, og jeg har et mye større mål om å bli frisk. Jeg har et klarere og klarere bilde på hvem jeg er idag, og denne personen blir jeg mer og mer og mer glad i <3

Så til alle som kjenner seg igjen fra dagboksnotatet mitt over: Det kan bli så utrolig mye bedre! Det er IKKE håpløst, selv om et føles slik. Vær så snill, tro på noe mer enn det du ser her og nå! Den andre siden ER mye grønnere, og den er ikke langt unna <3

 


Happiness cunquers pleasure



Turning point for relapse dissappointments

Jeg er ikke dårligere. Jeg er mer ivrig etter å bli frisk, og defor blir jeg sintere på meg selv når jeg glipper. Taler nedlatende til meg selv, og føler meg ubrukelig. Å gjøre dette - DET er ubrukelig. Jeg, derimot - langt ifra. Jeg prøver og feiler, reiser meg opp og faller igjen. Når barn lærer seg å gå, kjefter man ikke huden deres full eller snakker nedlatende til dem. Man oppmuntrer hvert forsøk, uansett hvor mange skritt de klarte å ta denne gangen. Det må jeg bli flinkere til å gjøre mot meg selv også. Det er forståelig at jeg blir irritert på meg selv, ja, jeg har jo så lyst til å bli frisk! Denne iveren var ikke like sterk før som den er nå, og derav heller ikke skuffelsen over meg selv når bulimien vinner en liten match. Jeg vil prøve å ta skuffelsen som et tegn på at jeg blir bedre, og feie den bort med takknemlighet for det istedet. Jeg vil bli frisk, jeg er motivert, jeg har følelser og forventninger til meg selv, og jeg VET at jeg vil komme dit en dag.  Så jeg er ikke dårligere, men iveren etter å bli frisk er blitt sterkere. And that's a good thing. 

 

DEAL WITH IT.

Jeg faller for de samme typene igjen og igjen. Forskjellige navn, kliss like folk. Fotballspillere, utelivsbransjen.. useriøse, ukonsekvente og upersonlige. Jeg kjenner til typen, jeg vet hva de er ute etter, og jeg gir dem akkurat det. Først fordi jeg tror jeg kan hive meg med på leken, for også tåle steken. Men så snur det, og jeg blir såret av deres selvfølgelige og forutsigbare likgyldighet til meg. Jeg tar det personlig, og jeg skjønner ikke hvorfor de ikke vil ha meg. Selv om jeg vet akkurat hvordan disse karene fungerer, så begynner det å spire et ørlite håp i meg idet jeg kommer i kontakt med dem. Et håp om at jeg skal bli den ene, heldige, som forandrer dem til slutt. Det er pinlig å innse, og ikke minst å innrømme. Pinlig nettopp fordi at jeg burde vite, og vet, bedre enn å falle for disse. Players only love you when they're playing. Så hvorfor går jeg i de samme fellene om og om igjen??

Dette sørsmålet funderte jeg på når jeg gikk hjem fra byen idag. Nettopp avvist av min nest siste hookup, like selvklandrende som alltid. Hva er galt med meg siden han ikke vil ha meg? For tykk. For små pupper. For prektig. For slutty. For ung. For gammel. For kjedelig. For vanskelig. For lett... Svarene haglet ned i hodet på meg som vanlig. Så slår det meg; kanskje feilen min er at jeg velger feil gutter. At det er de det er noe gale med, ikke meg? Og med noe 'gale', mener jeg bare useriøse, ukonsekvente, upersonlige sjeler, uten noen fremtidsplaner a'la stabilt familieliv - ever. 

Neste spørsmål jeg stiller meg, blir selvsagt: Hvorfor faller jeg for de samme typene igjen og igjen!? Jo, altså.. For å lære av feilene sine, mener jeg å ha hørt at det er lurt å reflektere over hva som gikk galt. Hvorfor funket ikke dette, og hva kan jeg gjøre annerledes neste gang? Hvordan gikk det egentlig når jeg skulle prøve meg på et umulig prosjekt, og hvordan følte jeg meg etterpå? Hvordan føles det å bli avvist, og hvordan føles det å ha tatt alle dumme valgene dithen? Helt seriøst - Jeg aner ikke. Jeg har aldri stilt meg disse spm, aldri prøvd å reflektert over saken, eller lett etter noen mønster. Jeg har overspist og kastet opp, jeg. Så mange ganger at jeg kom meg over nok et mislykket prosjekt, akkurat tidsnok til at jeg kunne begynt på et nytt.

Vel, idag ble jeg avvist nok en gang. Og istede for å springe innom alle døgnåpne kiosker og tømme de for karbohydrater, sa jeg til meg selv; DEAL WITH IT. Kjenn etter, reflekter og LÆR av feilene dine. Kanskje vil jeg velge annerledes neste gang, og kanskje vil det få et annet utfall. 

Sjokolade - himmelsk snartur utenfor safe zone

Jeg har tidligere skrevet litt om hvor viktig det er å tøye grensene sine litt, mens man er i recovery. For å komme noen steg fremover, blir man jo faktisk nødt til å ta de på et tidspunkt. Idag cravet jeg sjokolade så sinnsykt, og eneste alternativet som automatisk stod i hodet mitt var: BINGE!!! Men så kom jeg på at det går jo an å spise litt sjokolade, og se om det hjelper litt? Det er vel det folk gjør viss de craver noe, er ikke det? Så jeg kjøpte EN sjokolade, kom hjem og laget meg en kopp kaffe, og satte meg ned i godstolen min og koset meg. Jeg nøt hver eneste bit jeg sakte, men sikkert fikk i meg, og var skikkelig fornøyd med meg selv. Når jeg hadde spist 45g, var jeg fornøyd, og trengte ikke mer. Sjokolade-cravingsen gik over!! Hadde dette vert en binge hadde jeg nok synest første bit var god, men så hadde alt bare svunnet hen i et tomt matkaos. Frem til nå har sjokolade vært en dealbreaker for meg og bulimien, så dette er en seier's dag for meg! 

 

Dag 4 : 

  • Energi - check
  • Sovet godt - check
  • Klare øyner - check
  • Blid, stolt og fornøyd - check

 




Looking like a Chickmunk, feeling like a Rockstar




Nå er det tre hele dager siden jeg har kastet opp, og jeg føler at jeg er på god glid denne gangen. Energien er tilbake i kroppen, og gleden over livet er tilstede i nesten alt jeg gjør. Jeg har satt meg et mål om å klare meg frem til 17.mai. Da skal jeg feire med familien, og det hadde vært helt fantastisk å komme frisk og rask hjem til de. Familien min er verdens beste, så dette er god motivasjon i ett muligens litt for krevende mål. For vanskelige og krevende mål vet jeg er dumt å sette seg, fordi man gjennom dette kun lager en bulimi-felle for seg selv. Setter man mål man ikke kan nå, klarer man de selvfølgelig ikke, også kan vi føle oss ubrukelige og mislykka og la bulimien herje fritt igjen. De vansligste tankene av dette slaget er for min del; "Dette er aller siste gangen jeg overspiser og kaster opp, så det er greit at jeg gjør det nå, siden jeg aaaaaldri skal gjøre det igjen". Og uansett hvor mange ganger jeg lover meg selv dette dypt og hellig, sprekker det. Og uansett hvor mange ganger jeg bryter dette løftet, tror jeg like mye på det neste gang. SYKT.

Når jeg først er igang med å skrive om dette, tenkte jeg å slenge på et par ekstra punkt på hva som er viktig å tenke på når man er/begynner på recoveryen.

 

  • Motivasjon: Skriv en liste, gjerne for og imot bulimia, og supplere på den med jevne mellomrom. Skriv dine personlige grunner til at du vil bli frisk, og prøv å formuler deg i positive setninger, da hjernen forstår disse bedre. Eks: Jeg vil ikke bli blakk denne måneden også. / Jeg vil ha en bedre personlig økonomi, slik at jeg har råd til å dra på ferie, kjøpe meg nye sko, en god parfyme, etc. Bygg gjerne ut hvert punkt her med så konkrete ting, at du virkelig kan se for deg hvordan det nye livet ditt vil bli.



 

  • Planlegg: Når motivasjonen er på plass, er det neste steget å legge opp en plan for hvordan man skal gå frem. Failing to plan is planning to fail! Det hjelper ikke en døyt å love seg selv at man skal bli frisk, dersom man ikke har en plan for å komme dit - og dette kan jeg ikke få sagt nok ganger!! Her er det selvsagt en god ide å ha en psykolog/terapaut til å hjelpe til med planleggingen, men mye kan man også gjøre aleine. Planen bør først og fremst inneholde hva du har tenkt å spise den kommende dagen. Dersom kroppen ikke fåt tilstrekkelig med næring, VIL den crave mer mat, og da minker sjangsene for suksess. Etter mange dager med oppkast, vil kroppen være i et enormt stress-modus, og den vil trenge mange vitaminer og mineraler for å roe ned igjen. Man bør derfor spise maks en time etter man har stått opp, og spise med 3-4t mellomrom til man går og legger seg. Jeg bruker å planlegge 3 hovedmåltid og 2 mellommåltid, da dette ofte er anbefalt for bulimikere. Ved siden av planen er det lurt å ha en tom klamme, slik at man kan bruke den til neste punkt:

 

  • Evaluer: Hva gikk bra? Hva gikk mindre bra? Hva kan jeg gjøre annerledes ved neste måltid? Ved å evaluere seg selv kontinuerlig, pålegger man seg selv å følge planen. I tillegg blir man fort obs på hvilke deler av planen som fungerer, og hvilde deler av den som kan forbedres. Kanskje har du satt opp matvarer som du ikke er klar for å ha i kjøleskapet enda? Eller kanskje har du ikke satt opp nok kcal, slik at kroppen trenger mer for å ikke overspise? Kanskje alt dette var perfekt, men at du glemte å øve på intuitiv spising? Kongeveien til recovery (iføle mye grundig forskning) er å skrive ned hva man har spist rett etter man har avsluttet måltidet. Skriv ned tankene du sitter med, hva du spiste, og hvordan du føler deg. Denne metoden er en CBT metode, noe jeg skrev mer om her



 

Ved siden av disse punktene er det selvfølgelig svært mange andre ting man må jobbe med, og sikkert en flust av andre metoder som fungerer. Det aller viktigste for meg var å sette meg selv mindre mål enn intuisjonen min (bulimien) ville, også jobbe for å klare dette. Mitt aller første skritt i recoveryen skrev jeg om her. Virker som evigheter siden nå, siden målet mitt idag er å klare meg i nesten 3 uker. Men jeg har klart meg i tre uker før, og jeg vilvilviiiiil klare det igjen! 

 

Ønsker dere alle en superduper fridag <3

Recovery og maraton

Det er virkelig latterlig at etter tre runder med overspising og oppkast igår, har denne dagen gått veldig bra, veldig lett. Gårsdagen var grusom, men idag smiler verden tilbake til meg igjen! Jeg gleder meg til å klare mange dager i strekk, og til å dele fremgang, tips og følelser med dere. For en stund siden leste jeg et eller annet sted en sammenligning mellom bulimi recovery og maraton. Det var en svært god vinkling på glipper i recoveryen, og det å jobbe videre selv om man har hatt noen vanskelige dager. Å ikke bukke under i selvhat, dårlig samvittighet og skuffelse når jeg har overspist og kastet opp, er alltid veldig vanskelig for meg. Det er så vanskelig å huske på alle skrittene man har tatt fremover, når man nettopp har tatt to tilbake. Nå prøver jeg å se på det slik som dette: 

Å bli frisk fra bulimi er som å begynne på scratch for øve til maraton: Du løper ikke 4 mil første dagen, du holder ikke for alltid når du begynner recoveryen. Kanskje er en hel dag en kjempestart, kanskje har du hatt mange dag 1 og klarer å holde en uke. Jo mer du trener og lærer om løping, teknikker og egen psyke, jo lengre holder du. Noen dager er ikke formen på topp, og fremgangen stopper opp, eller går litt tilbake. Andre ganger er det gode tider, og formen stiger raskt. Kanskje har du motivasjon i noen du løper med, kanskje har du en bra personlig trener som kan støtte deg. Uansett om det er recovery eller maraton man jobber mot, så er det en lang vei å gå. Det hjelper like lite å dypt og hellig love seg selv at man skal løpe 4mil imorgen om man aldri har jogget 1km, som at man lover seg selv at dette er aller siste gangen jeg overspiser/kaster opp ever. Kropp og sinn må få tid til å tilpasse seg nye rutiner og vaner. Vi må feile og vi må lære av feilene. Recovery er ingen spurt - det er et maraton. Og etter mye knallhard jobbing, kommer vi til slutt i mål <3




Hvem løper med meg denne uken??

Heia, heia!! <3

BAB - Big Ass Breakfast

Kanskje en tullete overskrift for en bulimiker på dag en, men en stor frukost med mye proteiner øker sjangsene mine betraktelig. Jeg har skrevet dette mange ganger, men jeg kan ikke få poengtert det nok: For å bli bedre MÅ kroppen bli foret opp igjen på næringstoffer og vitaminer som den har mistet etter en dårlig periode! Underærnæring av viktige stoffer vil gi oss naturlige hunger snaps, og de er vanskelige å kontrollere. I tillegg er det viktig for meg at ikke frukosten min, eller andre måltider, inneholder raske karbohydrater. De gjør til at blodsukkeret mitt stiger til værs, og kroppen vil da kreve mer, mer, MER! Så oppskriften på dagens BAB - Big ass breakfast, lyder som følger:

  • To egg (inneholder så og si alle vitaminer kroppen trenger, bortsett fra vitamin C)
  • En SS med olje til steking
  • En SS gurkemeie (betennelsedempende for f.eks hovne kinn etter dårlige dager)
  • En TS chilli (setter igang metabolismen etter en liten stuck)
  • To SS fløte eller melk (kalsium for tenner, negler, skjelett osv)
  • Noen skiver salami (kroppen mister mye salt etter en B/P, dersom det går fint å ha dette i kjøleskapet)
  • Noen strimler med rød paprika (rik på vitamin C, siden disse ikke finner i eggene)
  • Gul løk 

Dette stekes i panne på halv varme, med lokk, slik at omeletten blir fluffy og fin! 

[bilde fjernet av blogg.no etter ønske fra rettighetsinnehaveren]


Øv deretter på intuitiv spising. Intuitiv spising vil si at man lytter til kroppen når man spiser, og konsentrerer seg om hver bit uten forstyrrelser. Det er bevist at mennesker som er gode på intuitiv spising, spiser når de er sultne, stopper når de er mette, og har slik en sunnere BMI og kropp enn de som hiver i seg maten uten å tenke. For bulimikere er dette viktig å øve på, da kcal-telling, dårlig ,metthetsfølelse, og følelsesmessige binge-urges ofte er det som styrer våres "sult". Dersom du er mett før tallerken er tom, er det lov til å slippe å spise opp. Spis det som er ok for deg, og suppler gjerne med grove brødskiver eller en halv avokado (som jeg gjorde idag). Tips til intuitiv spising er f.eks:

  • Spis på et stille sted som blir brukt til spising og ikke noe annet
  • Ikke ha på tv eller datamaskin som forstyrrer konsentrasjonen
  • Spis sakte
  • Tygg hver bit godt og konsentrer deg om smakene
  • Legg ned bestikket mellom hver bit
  • Tenk på alle de gode næringstoffene du gir kroppen din
  • Pust med magen
  • Spis når du er føler deg fysisk sulten
  • Stopp når du er fysisk mett
  • Drikk mye vann til måltidet

 

Lykke til med ny uke, fininger <3

Many ways to Rome: CBT

Bulimia er en kompleks lidelse. Den oppstår av forskjellige grunner, utarter seg forskjellig, og føles svært forskjellig fra person til person. Samtidig vil sykdommen oppleves forskjellig fra dag til dag, uke til uke og år til år, hos en og samme bulimiker. Andre varierende faktorer som gir bulimi en så vid definisjon er f.eks;

  • HVor lenge man har hatt bulimi - det første året oppleves veldig forskjellig fra det femte, både når det kommer til fysisk og psykisk helse
  • Hvor ofte man kaster opp - kan variere to ganger i uken over tre mnd (for å bli diagnotisert med bulimi) til 20 ganger daglig
  • Grunnene til at man gjør det - begynner ofte med en slankekur, men er også kjent for en metode å "takle" stress, angst, depresjoner..
  • Hvor mye man spiser før man kaster opp - Noen kaster opp helt normale måltid på under 450kcal, mens andre overspiser på opptil 20 000 kcal før de kaster opp
  • vekten er også mye varierende hos bulimikere - noen er undervektige, men de fleste er normalvektige, eller mildt overvektig 

Selve diagnosen "bulimia nervosa" deles også opp i to underkategorier

  • Purging bulimia; som er den typen bulimi der man kaster opp, bruker avføringsmidler, etc. for å kvitte seg med maten man har fått i seg, mens man ved
  • Non-purging bulimia bulimia bruker andre metoder for å kompensere for matinntaket, som fasting, ekstrem trening, etc. 

Noen har også en blanding av disse to, da man en periode kanskje prøver å holde seg oppkastfri, men da skeier ut med ekstrem trening eller fasting. 

 





 

Dette viser altså at bulimi er en veldig kompleks og sammensatt lidelse, som oppleves og utarter seg svært forskjellig fra person til person. En naturlig følge av dette er at ulike behandlingsmetoder vil ha ulik effekt fra bulimiker til bulimiker. Og kanskje vil en metode som fungerte bra for deg første år, ikke ha noen effekt etter mange år, eller omvendt. Heldigvis finnes det utallige veier til å bli bedre, og jeg tenkte å skrive om en av disse nå.

 

Cognitive Behavioral therapy

Denne behandlingsmetoden har hentet det beste fra både kognitiv og behavioristisk psykologi, og kalles derfor for CBT - Cognitive behavioral therapy. Denne metoden har gjennom flere store meta-analyser vist seg å være den mest effektive behandlingsformen for bulimia. (uptodate.com, mayoclinic.com) Begrepet kognitiv kommer fra cognition = to think, mens behaviorismen er kjent for å sette læring i høysetet. Behavioristene mener at alle vaner og uvaner er et resultat av læring, og at vi derfor kan "avlære" uvanene og lære oss nye vaner for å erstatte disse. Selv om jeg personlig ikke kjøper at absolutt alle personlige egenskaper er lært, vet jeg at jeg ikke ble født med bulimi, så makes sense at jeg kan avlære uvanene mine og finne tilbake til meg selv. Avlæringen av uvanene og læringen av nye, skal skje nettopp gjennom arbeid med tankemønstrene våre. CBT stiller seg bak teorien om at det er tankene som skaper følelsene som igjen leder til handlingene. Forandrer vi på tankene, forandrer vi samtidig på handlingene. Flott, eller hva? 




I tillegg til å være en metode utarbeidet fra mye empiri, historie og psykologiske retninger, bygger også mye av CBT på stoisk filosofi. Denne går ut på at terapautene ikke skal fortelle pasientene hva de skal føle eller ikke, men heller stille spørsmål for å finne ut hvilken vei pasienten vil i livet. Følelsene og handlingene våre baseres på hvordan vi oppfatter tidligere, nåværende eller kommende situasjoner. Disse oppfattelsene eller forutsielsene stemmer ikke alltid overens med virkeligheten, og vi vil sløse tid på å bli sinte, stresset, engstelige osv. uten grunn. CTB oppmuntrer oss til å se på tankene våres som gjettinger eller hypoteser som vi kan teste ut. Med en gang vi våger å teste ut våre egne tanker, kan vi oppdage evt ukorrekte tanker, og erstatte disse med riktige. Da skal i teorien følelsene og handlingene våres bli erstattet med mer ønskelige utfall.

Siden CBT i så stor grad dreier seg om læring, er ikke denne typen behandling ment som en never ending story! Når vi har lært hvordan og hvorfor ting går bedre, blir det lettare å keep the good times rolling. Terapautene har også en plan for behandlingen, både når det kommer til time for time, hvordan progressjonen skal være, og når behandlingen kan avsluttes. Pasienten er også aktiv med på disse avgjørelsene, samtidig som at pasiententen gjør mye arbeid hjemme mellom behandlingene. Slik er CBT en kontinuerlig metode som setter fokus på læring gjennom et effektivt, kontinuerlig og aktivt opplegg - heller en bare blaaablabla. 

CTB fungerer nok best gjennom oppfølging av en psykolog eller terapaut, men å teste tankene våres og evaluere erfaringene kan vi gjøre selv også. Appen recovery record er en gratis app som tar utgangspunkt i CTB, da den både ser på hva du spiser, hvor og hvordan, samtidig som at du evaluerer tankene og følelsene dine rundt måltidet. En annen metode som er mye brukt hos psykologer, er å skrive ned ALT du spiser og hva du tenker og føler rundt det, i tre måneder. Etter hver dag kan du se tilbake på hva som gikk greit, hva som ikke gikk greit, og teste ut nye strategier der det gikk skeis første gang. Da er det lett å oppdage mønster og uvaner, og avlære disse og erstatte de med nye og gode vaner. Idet man blir nødt til å sette ord på det man føler og tenker om det man spiser, er det også lettere og se om tankene eller hypotesene dine faktisk har rot i virkeligheten, eller om de er urasjonell gjetting. Fører du en protokoll over tankene og følelsene dine rundt måltider, er det også mulig å se hvilke tanker som fører til hvilke følelser, for å prøve å endre disse. Ved å sette tre måneder som tidsramme på dette, holder man også en rød tråd med CTB, som skal være tidsbestemt og ikke never ending. Akkurat dette poenget synes jeg gjør til at CTB er verdt et forsøk, eller?? Så imorgen begynner jeg med å skrive ned hvert måltid 1) Hva, hvor og når jeg spiser i en klamme,  og 2) Hva jeg tenker og føler rundt det ved siden.

Jeg må innrømme at jeg føler at dette er en "straff" fordi jeg er så udugelig som har bulimi, og at det hele gir meg et ubehagelig stikk i magen. Men hadde jeg spurt en "frisk" person om å gjøre det samme, tror jeg ikke at f.eks. mamma hadde synes det var veldig vanskelig å skrive typ: "Frukost: 08.30. To skiver med gulost, hjemme/  Litt stresset fordi jeg var seint ute, ble ok mett når jeg fikk i meg et glass appelsinjuice også." Så det er meget mulig at det er bulimien som freaker og knyter seg litt i magen, og ikke megselv. Og isåfall kan det bare knyte seg i vei, for imorgen er det virkelig på'an igjen <3 

 

Tar forbehold om små feil i denne posten, da jeg har skrevet mye fra eget minne etter personlige erfaringer, studering og  googling

Help, I have done it again

"Breathe Me"

Help, I have done it again
I have been here many times before
Hurt myself again today
And the worst part is there's no one else to blame

Be my friend
Hold me, wrap me up
Unfold me
I am small and needy
Warm me up
And breathe me

Ouch I have lost myself again
Lost myself and I am nowhere to be found,
Yeah I think that I might break
I've lost myself again and I feel unsafe

Be my friend
Hold me, wrap me up
Unfold me
I am small and needy
Warm me up
And breathe me

Be my friend
Hold me, wrap me up
Unfold me
I am small and needy
Warm me up
And breathe me

 

 

Breathe me, av Sia. 

Nydelig Sang

Spot on. 

6 av 7 dager

...var gode denne uken! Noe som vil si at jeg har hatt 12 av 14 gode dager de siste 2 ukene. Denne måten å se det på, er SÅ mye mer motiverende enn å tenke at jeg er på dag4 igjen idag, noe jeg har vert en sillion ganger før. 12 av 14 dager derimot, er ikke veldig mange ganger jeg har klart! Denne måten å se det på, ble jeg tipset om av en av de modigste jentene jeg vet om. Blogger hennes er amazing; laipai.wordpress.com. Der er Laila kjempeåpen om bulimien og livet ellers, og det er så hærlig at noen tørr å stå frem med hele seg, da det i skrivende øyeblikk er mer enn det jeg tørr.

Jeg har likevel merket de siste dagene at jeg har vert veldig mye mer åpen mot de rundt meg. Ikke nødvendigvis om bulimien (selv om det har gått litt i det også), men om fortiden min, følelsene mine, og hva jeg tenker og tror om alt og alle - inkludert meg selv. Det er utrolig deilig å være åpen og ærlig mot de rundt seg, verdier som jeg mener kjemper mot bulimien i seg selv, da bulimien gjerne står for det stikk motsatte. Livet ser lysere ut, og det er kjempedeilig!

I morgen blir utfordringene en tur på byen, at jeg kommer til å være trøtt da jeg har snudd på døgnet og skal tidlig opp, og at pms'en mest sannsynlig vil føles pittelitt sterkere. Men jeg har planlagt måltidene og dagen min godt, og får jeg sovet nå ganske snart, tror jeg at jeg får gjennomført alt med glans. Jeg kom på en tidligere taktikk som har hjelpt meg mye før: nemlig det å akseptere at trangen til overspising og urgesene er der, men minne meg selv på at de går over. trangen når ved et visst punkt en topp, og klarer jeg meg gjennom denne, vil den avta og forsvinne en stund. Dersom jeg gir etter vil trangen forsvinne for en liten stund, ja, men til gjengjeld melde seg mye sterkere i timene og dagene som kommer. 

 



Lykke til med den kommende uken og sett pris på alle små steg i riktig retning <3

From the top

Jeg tror ikke jeg har skrevet så mye før om hvordan bulimien min utviklet seg. Fordi jeg ikke vet helt hvorfor eller hvordan, og fordi jeg ikke vil tilskrive skyld til steder den ikke hører hjemme. Men ikveld sitter det en historie fast i hodet mitt,  som jeg har fortrengt i lang, lang tid.

Det var en gang en liten pike. Hun var blid som en sol, slank og pen, og hadde et hode som rommet mye godt. Hun var en jente med integritet og gode moralske verdier, og høstet beundring fra mange kanter. I ett hjørne på en uteplass møtte jenten sin utkårede første gang. Gutten var tre år eldre enn henne, og hadde en fantastisk energi over seg, noe som gjorde han både kjekk og populær. Etter litt om og men fikk jenten sin kjære Lasse, og det kunne se ut til at hun hadde alt hun noen sinne kunne ønske seg. 

Lasse var et naturlig midtpunkt. Energien hans var smittende, og han la sjelen sin i å få alle rundt seg til å føle seg like bra som han gjorde, gjennom tenester, historier, klemmer og omsorg. Lasse var svært intelligent og innflytelsesrik, og jeg sværger på at han kunne ha startet en ny verdensreligion dersom han hadde funnet det for godt. Slik var kjæresten til den lille piken, virkelig. Slik var kjæresten når han hadde det bra. 

Desverre skulle det vise seg at Lasse langt fra alltid hadde det bra. Og når de dårlige tidene kom, brukte han intelligensen og innflytelsen til å få alle rundt han til å føle seg like dårlig som han gjorde. Og siden han ikke ville ødelegge glansbildet byen hadde på han, betydde "alle" i denne sammenheng, kun den lille piken. Lasse var livredd for å være aleine, både mentalt og fysisk. I periodene når Lasse hadde det kjipt, var han redd for å ha det kjipt aleine, og gjorde derfor så godt han kunne for at den lille piken også skulle ha det kjipt. Lasse var redd for å bli forlatt, så han passet på å trykke henne ned regelmessig, slik at  hun aldri skulle føle seg bedre enn han.

Lasse og piket snakket om dette i de gode periodene, og piken visste at det ikke var henne det var synd på i denne situasjonen, så dersom hun måtte ta noen slag for at at Lasse skulle ha det greit, så shit la gå. Piken visste hvor hun hadde seg selv, og tenkte hun kunne tåle alt. Lasse sa at piken ikke kunne noe, men piken visste og beviste at hun kunne mye. Han sa at hun ikke var bra nok, men piken visste bedre. Når all drittslengingen var utprøvd, og fraværet av kompliment og annerkjennelse var komplett, sa Lasse de magiske ordene: Faen, så feit du er. Denne gangen begynte piken å gråte.

Lasse hadde funnet et svakt punkt å jobbe fra, og etter et par år hadde han skrellet av lag på lag på den vesle piken, helt til bare beinmargen stod igjen. Piken hadde blitt en skygge av seg selv, uten meninger og uten noen som helst tro på seg selv. Smilet var borte, livsgleden var borte, vennene hadde hun pushet bort, og mensen og syklusen var for lengst forsvunne. Lasse var ikke like glad i vesenet han hadde skapt, og øynene begynte å vandre mot andre piker. Piken var livredd, han var alt hun hadde igjen.

Fra angsten kom bulimien, og fra bulimien bar det virkelig nedover, nedover og nedover. Etter flere år med brudd på brudd, og forsøk på forsøk, valgte til slutt jenten at dersom hun verken kunne leve med Lasse eller uten Lasse, så fikk hun velge det første og erstatte han med bulimiens dype grav. Og så "levde" piken og bulimien svært ulykkelig sammen i alt for mange dager. 

 

 

 

Bulimi og PMS

Denne dagen har vert vanskeligere enn den burde vært. Jeg har hatt en kjempefin og lang dag på jobb, sovet godt, spist godt og ikke hatt noe å utsette på noe egentlig. Men så plutselig blir jeg fylt til randen av en velkjendt uro. Den som kommer når jeg har glemt å tatt zoloft, eller dersom jeg er premenstruell. Når jeg er premenstruell skjer det en hormonell borgerkrig fra tærne til fingerspissene mine, og alle følelser - både rasjonelle og irrasjonelle, blir tusen ganger så sterke. Jeg er mye frustrert, sint, trist og engstelig dagene  før mensen kommer. Og siden følelsene kommer av seg selv, uten noen tilsynelatende grunn, er det vanskelig å stoppe dem eller kontrollere dem. Det er virkelig kjempetravelt for meg, og overspising/oppkast er det eneste som gir meg en liten pause. Jeg har snakket med både lege og psykolog om dette, og de har fortalt meg at jeg kan være borti PMDD. 




PMDS er litt som PMS, men alle de vanlige symptomene blir enda sterkere og varer gjerne litt lengre. Og etter hvert som at jeg blir bedre fra bulimien, har jeg begynt å kjenne hvor mye dette virkelig plager meg. Før kunne jeg bare overspise/kaste opp nonstop disse dagene, og ikke forholde meg til de vanskelige følelsene. Siden denne dagen har føltes så vanskelig, er jeg redd for at det er den tiden igjen allerede. Egentlig burde jeg ikke føle på det før om en liten uke enda, men den kan også komme rett etter eggløsningen og vare frem til mensen kommer. 

Zoloft skal hjelpe mot PMDD, men det går jeg allerede på. Nattlysollje skal også ha en viss effekt, men ikke før man har tatt dem jevnt og trutt i et par måneder. Og jeg trenger en quick-fix asap! Så viss dere har noen råd, del gjerne :)

PMS, PMDD, eller bare en tøff dag - JEG KLARTE DET VERTFALL! Så nå er det en dag igjen av uken, og den har jeg tenkt å naile <3

Back on track!

Nå har jeg klart 10 av 12 dager!! Der er så lenge siden det har gått så bra med overspising og oppkast samtidig som jeg har følt meg så bra. Jeg har klart mange dager i strekk mange ganger, men de har ofte vert fylt av at jeg kun har fokusert på å ikke sprekke og at jeg derfor har trekt meg litt tilbake fra verden. Jeg har ikke nytt livet som utspiller seg utenfor bulimien, men heller kun fokusert på hva jeg IKKE kan gjøre grunnet fare for sprekk, og hva jeg måtte gjøre for å IKKE sprekke. Jeg har talt dager, holdt meg innendørs for meg selv, og ventet på at livet skulle bli bra. Og begynnelsen var såpass vanskelig for meg at jeg ikke vet hva jeg kunne gjort annerledes. Dersom ikke recoveryen var 100% av fokuset mitt, var det 0% av fokuset mitt. Lette jeg etter balanse og pushet grenser, gikk det ikke.

For det blir mange dilemmaer, mellom å gjøre det som er tryggest, og det som er gøyest, mest utfordrende, og derav mest utviklende. Å bli frisk handler ikke bare om å slutte å kaste opp, men rettet jeg fokuset mot noe annet, så kastet jeg opp. Jeg kan ikke sy puter under armene på meg selv for alltid, for verden vil alltid være full av utfordringer som jeg må håndtere. Vi er så mye mer enn bulimien, og det er viktig å kjenne etter hva vi er klar for, og hva som ikke er håndterbart helt enda. Men det er fort at de tingene som fungerer for oss, blir til så inngrodde vaner, at vi ikke forandrer de tilbake til normalen da vi er klare for det.

F.eks har jeg i lang tid kun hatt mat hjemme som krever tilbredning. Ingen pakker med frukostblandinger, ingen rosinpakker, ingen mat som av andre blir brukt i små mengder for å sette prikken over I'en på måltidet. Jeg vet også at det er en god sjangs for at det går galt når jeg er på byen, enten på vei hjem, av dagenderpå-cravings, eller begge deler. Jeg vet også at jeg kan få problemer i sosiale sammenkomster, der jeg ikke vet hva vi skal spise på forhånd. I løpet av disse siste 12 dagene har jeg vært på byen to ganger og møtt venner og spist uplanlagt mat mange ganger. Noen av gangene gikk det bra, men en gang smalt det av begge deler.

Det er selvsagt ikke bra å glippe, men noen ganger må man tørre å prøve ut ting for å se hvor langt man har komt. Hadde jeg aldri gjort det, så hadde jeg forsatt ligget hjemme og klamret meg fast til det varme badegulvet, slik jeg gjorde hele min første dag1.  Og med dette mener jeg selvsagt ikke at vi skal være dumstridige og kjøpe inn bøttevis med mat for å se om det får ligge i fred! Vi kan ikke bruke "utfordringer" som en unnskyldning for bulimien, og satse alt på noe vi er 98% sikre på at ikke funker. Men viss det er sånn 30% sjangs for smell, og det er noe vi VIL gjøre, så er det faktisk 70% sjangse for at vi får en veldig fin opplevelse. Og recoveryen skal ikke frastjele oss mer enn nødvendig av de gode opplevelsene, som utfordrer oss, gir oss mestringsfølelse, og utvikler oss. 

Så, for å konkludere, så har det smelt to ganger de siste 12 dagene. Begge gangene deltok jeg på noe sosialt og gøy, i en situasjon som testet meg. Og å sprekke på den måten, føles for meg mye mer ok, enn å ligge hjemme og bare bestemme seg for å tømme hele rimien. Det går altså fremmover, og det på flere plan. <3

...dette innlegget ble skrevet etter jeg har tatt sovepillene mine, så viss det er helt usammenhengende, bare with me. I mitt hode hadde jeg vertfall noen gode poeng ;) ...

Tanker om lykke

Har du et mål for livet?

En gang, for ganske lenge siden, hadde jeg ett mål i livet: Jeg vil være perfekt. Og i min verden betydde perfekt først og fremst og se perfekt ut, som igjen betydde tynn. Når jeg ble litt tynnere ble perfekt-kravet enda tynnere, og målet var like langt unna. For ca. 2 år siden leste jeg en bok "Perfectionism is the opposite of happiness". Bare tittelen gjorde om på virkelighetsoppfatningen min, og etter den var ferdiglest og jeg var ferdig reflektert, var målet mitt et annet: Jeg vil være lykkelig. Og idag er det forsatt målet mitt, og etter hvert som tiden går, blir jeg flinkere til å forstå hva lykke er, både generelt og spesifikt for meg.

Mangen blander lykke med nytelse. Jeg trodde, og tror innimellom forsatt, at bulimien gjør meg lykkelig. For overspising gir meg nytelse i det jeg begynner å spise. Bingemat er godt, og raske karbohydrater gir meg en god følelse i kroppen - nytelse i et lite øyeblikk. Men det vil ikke si at det gjør meg lykkelig. Nytelse avhenger av ytre omgivelser, mens lykke avhenger av indre omgivelser. Slik kan man altså skape korrelasjoner mellom nytelse og lykke, da man gjennom å bruke noe fra den konkrete, ytre verden til nytelse, for å gi oss et lykkelig, abstrakt indre. Der og da.  Man kan selvfølgelig også gjenta de øyeblikkene som gir oss nytelse, og tro at det gjør oss lykkelige ganske ofte. Men i min verden blir ikke lykke-scoren min utregnet etter hvor ofte jeg føler meg litt lykkelig, men heller hvordan jeg har det inni meg i hverdagen. Nytelse varer ikke evig, og når det som gir oss nytelse går over eller blir tatt bort fra oss, kan vi ende opp mindre lykkelige enn vi var i utgangspunktet

Ytre omgivelser kan ikke kontrolleres, og derfor heller ikke alltid nytelsen. Dersom en nytelse blir avbrutt eller frastjelt, kan vi til tider klandre omverdenen. Dersom man setter likhetstegn mellom nytelse og lykke, pålegger vi andre og verden en umennesklig oppgave; å gi oss konstant nytelse for at vi skal være lykkelige. Da blir vi skuffet, de føler seg utilstrekkelige, og forhold og sosiale relasjoner kan ødelegges. Med lykke er det omvendt, heldigvis. Der er vi ikke avhengig av den ukontrollerbare omverden, men av oss selv. Det er bare jeg som vet hvordan jeg virkelig har det, og hva som gjør meg lykkelig. Det er jeg som må ta ansvar for egen lykke! I utgangspunktet synes jeg dette er en skummel ide, typ "its all on me". Men ved nærmere ettertanke ser jeg at denne tankegangen gjør meg mindre sårbar, og mer uavhengig. Ytre omstendigheter kan ikke plutselig komme å rive verden min fra hverandre. Det er ikke hva som skjer som avgjør hvor lykkelig jeg er, men hvordan jeg tenker omkring det, og hvordan jeg håndterer det. 

Det kan se ut nytelse er lettere tilgjengelig enn lykke, i mitt tilfelle er det vertfall slik. Nytelse eller er "fix" er både lettere å få der og da, samtidig som at jeg vet hva som gir meg nytelse. Å være lykkelig tar for meg lengre tid å bli, og jeg tror ikke enda jeg helt vet hva det er som gjør meg lykkelig, eller hvor jeg skal lete etter de siste brikkene. Så dersom nytelse er så safe og lett tilgjengelig, hvorfor skal jeg da strebe etter å finne lykken? Jo, fordi at verden funker som regel slik, at det som kommer lett, forsvinner lett, mens det man jobber lenge for, varer lenge. Dersom jeg finner lykken, og knekker kodene for å komme dit, så kan jeg lukke den ytre verden ute og hente lykken min innad og ut resten av livet. Og ifølge Dalai Lama, målet mitt absolutt oppnåelig;  ?The desire or inclination to be happy?knows no boundaries. It is in our nature. ?, og siden han var en glup mann, regner jeg med at det stemmer. 

Et kjent spørsmål lyder (ca) som følger: Dersom du kunne levd i 10 år i sus og dus, uten å føle noe smerte, men våknet opp og ikke husket noe, ville du gjort det? For 3 år siden, hadde svaret vært et rungende JA for min del. Da følte jeg at Florence sang om meg; "cause fallings not the problem, when I'm falling I'm in peace, It's only when I hit the ground it causes all the grief". Jeg skulle ønske at jeg kunne overspise/kaste opp hvert sekund av den våkne tiden min, uten å face det senere. Nå, derimot, er det et klart NEI for min del. Jeg er evig takknemlig for alle gangene jeg har "hit the ground", fordi jeg har lært så mye av det. Visdom, takknemlighet, refleksjon, opplevelser (gode som vonde), styrke og selvtillit av å jobbe seg opp igjen - alle disse egenskapene er faktorer som behøves i et lykkelig liv. Å være lykkelig betyr ikke for meg at jeg skal være glad hele tiden. Smerte er ikke det motsatte av lykke. Selvfølgelig kommer det tider da livet er vanskelig, der de ytre omstendighetene vil overskygge lykken. Men det betyr ikke at den er borte for alltid. Alle de kvalitetene jeg har jobbet opp for å bli lykkelig, vil forsatt være en del av meg, og dukke opp igjen ettersom vanskelige omstendigheter svinner hen. 

Det kan se ut til at dersom livet får utfolde seg, med dets oppturer og nedturer, så vil lykken automatisk følge av at "jeg" blir til. Kjærlighet, akseptelse, klokhet, håp, forventinger, godhet, balanse, mestring og mange oppdagelser ligger foran meg. Alle disse faktorene vil jeg jobbe for og med, stappe livet mitt proppings fullt av dem, og aldri ALDRI glemme det de har gjort for meg. Nytelse i form av overspising og oppkast visker bort dagene som om de aldri har skjedd. Heroin, alkohol, lettvindte quick-fix, og andre "nytelser" vil gjøre det samme, og stoppe den utviklingen som naturen har sporet opp for oss. Så nei, jeg vil ikke blåse bort flere dager! Jeg vil oppleve og huske livets sus og dus og la lykken vokse med meg. Da skal jeg både nå mitt mål, og få premien servert gjennom hele reisen.

Så, viss du kunne levd 10 år med overspising og oppkast, og våknet opp og sett at livet hadde seilt forbi, ville du gjort det?

 

Dag 4 - liten smell!

 

Slik startet det: Sov dårlig inatt så jeg er trøtt og sliten etter en lang dag. Jeg sier nei til noe jeg følte jeg burde takket ja til, og får dårlig samvittighet. Jeg kjøper meg et blad med en supergod tyggis i, og spiser hele pakken. I tillegg drikker jeg en liter med sukkerfri iste, og spiser en atkins-bar og får aspartamsjokk. (Jeg vet det er omdiskutert, men jeg får hunger-snaps av aspartam. punktum). Jeg dropper så trening fordi jeg er så sinnsykt sliten, selv om jeg hadde planlagt det. Så går jeg i en bursdag til en venninne, føler meg gushen fordi spyttkjertlene mine er så hovne, noe de alltid er på dag 4, men begynner å roe eg dag 5 (almost made it - fuuuuuuck). I bursdagen visste jeg ikke hva jeg ble servert og kunne ikke planlegge på forhånd. Så spiste jeg akkurat litt for mye (det var litt mye altså), og finner ut at jeg uansett kan overspise og få opp igjen litt av det i samme slengen. I vurderingsfasen kommer jeg på at jeg har fått lønn, og at jeg derfor kunne kjøpe det jeg ville ha mest; (ikke les videre viss du blir trigget av mat!!) en svær porsjon med sushi + pannekaker + smågodt + en pose med yoghurtnøtter = Kastet opp igjen det jeg klarte og sitter da igjen med ca1200 kcal konsumert, ifølge grundig forskning på overspising/oppkast, røde øyner, på scratch med spyttkjertlene, dårlig samvittighet og 300kr mindre på konto.

 

Slik kunne det ha gått: Jeg kunne tatt sovepillene mine tidligere og fått en god natts søvn. Jeg hadde virkelig ikke trengt til å få dårlig samvittighet verken for treningen eller det andre, da jeg har trent de tre forrige dagene. Aspartame vet jeg trigger, så allerede der hadde jeg begynt å ro meg ut på dypt vann. Bursdagsbarnet er fullstendig klar over situasjonen min, så jeg kunne a)hørt med henne hva som ble servert b)spist litt mindre c) godtatt at det var en bursdag, og at det da er vanlig å kose seg litt ekstra. I vurderingsfasen kunne jeg jobbet enda hardere med meg selv. Jeg inngitt en avtale med djevelen selv, om at jeg bare skulle kjøpe pepsi og pittelitt snop slik at jeg ville få kastet opp lettere og nesten av meg  selv, slik at jeg ble kvitt litt av kcal og uroen etter bursdagen. Og denne avtalen var selvfølgelig dømt til å brytes, da man bare IKKE inngår en avtale med bulimien. Det er aldri et alternativ, end of discussion. Får bulimien en fot innenfor, springer den hele løpet ut - og dette VET jeg.

 

Dette skal jeg huske til neste gang: Før jeg overspiste idag, koste jeg meg mye sammen med vennene. Jeg tok som vanlig ordet mye, men idag gjorde jeg det med mer innlevelse og glede. Jeg hadde mye jeg ville kommentere, fortelle og spøke om. Jeg snakket og lo høyere, og alt kom helt av seg selv. Jeg var på dag 4, var stolt over meg selv, var omgitt va gode venner som jeg setter umåtelig stor pris på, og hadde følelsene mine både inni og utenpå - Jeg var lykkelig, akkurat som igår.

Da jeg gikk hjemmover etter å ha handlet inn binge-maten begynte jeg å spise på veien. Idet jeg tar første snopen og kjenner at rushet tar meg, tenker jeg at jeg skal se siste episode av dexter til resten av bingen. Men så innser jeg plutselig at det ikke er verdt å "sløse" den bort slik, fordi jeg ikke klarer å leve meg inn i Dexter mens jeg overspiser. Jeg vil plutselig ikke forsvinne fra verden, likevel! Og det er jo det vi gjør når vi overspiser; kobler ut alt annet og hiver innpå mens alt rundt og blir skjøvet langt bort i ingenmannsland. Jeg var nettopp TILSTEDEVÆRENDE og LYKKELIG og på en virkelig deilig plass i verden som jeg ikke ville forsvinne fra. Men snopet var begynt på, maten var kjøpt inn og løpet var kjørt. Neste gang jeg er i vurderingsfasen, skal jeg huske på dette øyeblikket. Akkurat der jeg tenker at NEI jeg vil ikke forsvinne - jeg vil være LYKKELIG.

 

 

 

Dag 3 - Lykkelig

Idag ble jeg slått av en helt enorm lykke! Uten noe spesiell grunn i det hele tatt. Kom hjem fra trening, og hørte på verdens fineste sang på veien - Birdy med People help the people.  Plutselig fylte en varme meg fra topp til tå, jeg kunne ikke la være å smile, og det boblet inni meg. Det er virkelig sant at alle følelsene kommer sterkere når bulimien blir svakere. Jeg er rett og slett sjokkert! MEr sjokkert enn vanlig og, litt fascinert kjenner jeg, og..nei nå skal jeg slutte. Jeg FØLER punktum. 




 

Ellers har dagen gått veldig bra, og jeg har fått gjort mye. Imorgen kommer lønnen, og da blir det så mye mer utfordrende å unngå overspisingen. Med en gang jeg får penger på konto, blir alle dyre, gode binge-mater så tilgjengelig,  og da skriker bulimien så mye høyere. Og hver eneste månedslønn har i stor grad forsvunne i dass, etter smell, smell og atter smell. Hvor mye det er snakk om aner jeg ikke, men det er vertfall mer enn hundre tusen. Kanskje til og med to hundre tusen. Og tanken på det, skulle man trodd virket kjempemotiverende for å bl frisk igjen. Men istede blir jeg bare dårlig av meg selv, og føler at bulimien allerede har ødelagt så mye for meg, at en tusenlapp fra eller til ikke betyr noe. 

Disse tankene vet jeg slår meg imorgen. Men jeg skal prøve å kjempe imot. Jeg vil;

 

  • tenke på alt jeg heller vil bruke pengene på
  • planlegge måltidene mine ekstra nøye
  • kjøpe inn det jeg må ha, som jeg har utsatt til lønn
  • betale alle regninger
  • sette over mye av summen på sparekonto (og håpe at mobilbanken streiker når jeg prøver å føre de over igjen)
  • huske på at dersom jeg hadde røykt eller vært narkoman, ville de økonomiske utgiftene mine vert enda større, så jeg trenger ikke å ha SÅ dårlig samvittighet. Gjort er gjort, og spist er spist, og heretter skal vi alle være venner. Bortsett fra bulimien. Den kan DØ! 

 

Nå skal jeg sette på en episode Dexter, og se om lykkeliten vil komme litt ekstra tidlig til meg i kveld <3

Its a new day





Morgenstund har gull i munn



 

Trening og Recovery

Idag har jeg hatt den enkleste dagen jeg har hatt på lenge! Kan ikke huske å ha vurdert overspising en eneste gang i hele dag, det har rett og slett ikke vert et alternativ. Og DET er deilig! Dag 2 bruker å være mye vanskeligere, litt make it or break it for min del. Jeg har vert på trening både idag og igår, og jeg tror det har hjelpt meg mye. Trening gir meg utrolig mange fordeler; Jeg blir i bedre humør, får mer energi, bruker tiden min på noe fornuftig, samtidig som at jeg ikke freaker så mye ut pga all maten jeg beholder. For jeg tenker "slanketanker" når jeg trener, og det er baksiden med treningen. Å bli frisk fra bulimien vil for meg innebære at jeg slutter å forsøke å bli tynnere hele tiden, og treningen fyrer litt opp under disse tankene. Dette har alltid vert et dilemma for meg, derfor prøver jeg å holde meg til disse reglene:

 

  • Trene maks 4 ganger i uken
  • Trene utholdenhet maks en time ad gangen
  • Trene mot distanse, puls og hurtighet heller enn kcal
  • Trene mer styrke for å bygge opp en etterlengtet sprettrumpe - Strong is the new skinny, hører eg et HELL YEAH??
  • Spise før jeg trener og i etterkant av treningen
  • Ikke sammenligne meg med alle streberne som står på elipsemaskinene time etter time
  • Ikke trene dersom jeg ikke er i form

 

Ved siden av dette har jeg etter hvert funne ut at jeg ikke skal trene på dag1, etter en dårlig periode. Da er jeg ofte veldig sliten etter all overspising/oppkast, og treningen blir et større tiltak. Derfor blir det ofte til at jeg skipper treningen uansett denne dagen, men med dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet er en svær trigger for meg, og slik blir det vanskeligere å gjennomføre dag1 med hell. 

 

 

Håper dere har hatt en bra tirsdag <3

Hello monday!

 

Søndagen ble smell med stor S. Først small det et pittelite smell på fylla, deretter tok dagenderpå cravingsene overhånd, før til slutt samvittigheten og "denne dagen er ødelagt, jeg kan like godt  bare forsette med overspising/oppkast til jeg sover"- tankene tok innersvingen på meg. Så, 3 ganger b/p er de dårlige nyhetene, her er de gode: Jeg klarte det idag! Og det uten noen nevneverdige problemer!! Kjempeglad for at jeg klarte å plukke meg selv opp igjen dagen etter smellen, for det er langt ifra hver gang det går fint.. Så samlet sett prøver jeg å se smellen og dagen idag som et hopp i riktig retning, nettopp fordi jeg kom meg right back on track så kjapt. 

Jeg tror, eller vet vel egentlig, at det er viktig å se etter flere bedringstegn enn å telle hvor ofte man kaster opp, eller hvor mange dager man klarer. Bulimi er så mye mer enn å kaste opp, og man kan ha komt så veldig langt på bedringens vei selv om man glipper og overspiser/ kaster opp i ny og ned. F.eks.

 

  • Å bli flinkere til å tilgi seg selv for glipper og komme seg kjappere tilbake til gode rutiner (YAY)
  • Å skille mellom bulimiske tanker og egne tanker
  • Å stoppe bulimiske tanker som man gjenkjenner, og argumentere mot de for å motbevise det de prøver å fortelle oss
  • Å vite at vi fortener bedre enn ett liv med bulimi
  • Å legge på seg litt og takle forandringene 
  • Å få et bedre og sunnere syn på kroppen sin, og andres forsåvidt
  • Å få et bedre selvbilde, bedre selvtillit og ta sin plass i verden
  • Å spise mer og sunnere mat, gjerne planlagte måltider, uten å tenke for mye på kcal. osv
  • Å føle mer på friheten og gleden som livet gir oss, hver dag
  • Å nyte mer; filmer, bøker, musikk m.m.
  • Å føle at det går lengre og lengre mellom hver gang bulimiske tanker dukker opp  
  • Å bli bedre kjent med egne følelser, føle dem, gjenkjenne dem, sette ord på dem og godta dem
  • Å tilgi seg selv for de valgene man har tatt grunnet bulimien, og vite at de ikke er din feil. Vi har aldri bedt om å komme i den situasjonen vi har havnet i
  • ...men forstå at vi likevel kan velge å kjempe for å komme oss ut av det og:
  • TRO PÅ NOE MER ENN DET VI SER HER OG NÅ; 
  • OG AT VI EN DAG SKAL KLARE Å BLI HELT HUNDRE PROSENT SUPERDUPER FRISKE

 

 

Denne listen kan go on forever, for det er så utrolig mange forandringer som skjer når bulimien begynner å slippe taket, og jeg tar min plass i verden. Og som jeg ser og vet, så er det en uendelig remse av GODE ting som følger hverandre når man blir bedre. Derfor er ikke en recovery-prosess ene alene en forferdelig tid der man må ta støten for situasjonen man "har satt seg selv i" (med veldig heftige hermetegn!!) Belønningene kommer på rams, og når spiralen først snur riktig vei, vil MYE gå automatisk. Jeg prøver virkelig ikke å si at det er LETT, men at det ikke er umulig. Recovery-prosessen er ikke en straff - men en belønning. Vi har slitt lenge, og retter man oppmerksomheten mot de gode forandringene så er det nettopp disse vi opplever.

 
Mange ting har jeg glemt at det friske livet faktisk bringer med seg, andre ting har jeg visst om hele veien at bulimien stjeler fra meg. Jeg vet at jeg forsatt savner energi når jeg trenger det, ro i sjelen når jeg trenger det, en bedre samvittighet og selvtillit, og lengre pauser mellom bulimiske tanker. Samtidig vet jeg at denne prosessen vil gi meg herlige aha-opplevelser, som jeg etter 6år med bulimi ikke er forbredt på før de dukker opp.

 

Videre vil jeg tro at en slik liste er veldig individuell, både med tanke på hva man bemerker seg at man opplever i prosessen, og alle de tingene man faktisk opplever. Kanskje har dere noen opplevelsersom jeg ikke har tenkt på enda? Isåfall må dere gjerne dele dem <3 

 

 

Dag 5 - Noen problemfrie timer og mange drømmer

 

Det einaste hu ønska deg det

var en solskinnsdag, skyfri himmel

en problemfri time i gode venners lag

nykter men svimmel

svimmel av glede, så glad for litt fred

det ekje for møkja å ønska seg det

men hu vet, det skal nåke te

det er for tida ikkje sånn livet e'

 

Jeg sitter i skrivende øyeblikk på dag 5, og ser på Idol. Heldigvis blir de problemfrie timene flere og flere, selv om jeg kjenner mye på kampen jeg kjemper. Igår var kjempevanskelig, og jeg kranglet med bulimien fra jeg åpnet øynene til jeg endelig sovnet. Jeg var mye lei meg fordi jeg det eneste jeg ønsket å gjøre var å overspise og kaste opp, og det jeg ikke ville la meg selv gjøre, var nettopp det. Og at jeg ikke kunne "unne" meg det eneste jeg ville i hele verden, gjore meg rett og slett veldig lei meg. Så det var en vanskelig dag, idag derimot - har det vert en bra dag!

For idag våknet jeg med klare øyner, og kinnene hadde blitt mye mindre. Enda viktigere var det at jeg hadde kjempemye energi i kroppen, som bare boblet i kroppen og ville ut på jobb, i samtaler med venner og i husarbeidet. Deilig! Det er jo da en gang slik, at de valgene jeg tar idag VIL få konsekvenser for imorgen. Og dette fikk jeg virkelig oppleve idag, som bare har vert superduper.

Når jeg ser tilbake på de gode 5 dagene jeg har hatt, ser jeg noen ting jeg har vektlagt for å komme meg helt til dag fem. Det første er å planlegge. Failing to plan is planning to fail! Jeg har planlagt måltider og tidsforbruk, og prøvd å følge deg så godt jeg kan. Det andre er at jeg har gledet meg. Både til langsiktige ting som er konkret rettet mot å bli bedre fra bulimien, og til ting som er rett rundt hjørne. Jeg har gledet meg til energien som kommer, tiden jeg får til overs, pengene jeg får til overs og det jeg kan bruke de på, å bli mer ærlig og mer meg selv, friheten jeg kjenner når bulimien slutter å bestemme over meg, og selvfølgelig til klarere øyner, smalere ansikt, penere negler, hår, hud. Jeg har sett for meg disse tingene og virkelig levd meg inn i det livet jeg nå kjemper for å skape for meg selv. Og da er det dumt å ta hele det bilde og skylle det ned i dass! 

 




Som nevnt har jeg også gledet meg til ting som er rett rundt hjørne, og dette er en super teknikk for å overkomme trangen til å overspise/kaste opp. Mine kritiske perioder er ofte i det glipet mellom aktiviteter, f.eks mellom jobb og at jeg kommer hjem. Eller dersom jeg har mer en to timer mellom skole og jobb. Men viss jeg klarer å tenke ut hva jeg skal når jeg kommer hjem, og passer på at dette er noe jeg liker å gjøre, så klarer jeg ofte å overvinne urgen. Da begynner jeg å se frem til dette, noe som er en god følelse, samtidig som at jeg ikke vil droppe dette ved å overspise/kaste opp istedet. Og det trenger ikke å være en stor ting jeg gleder meg ting, helst flere små ting. Eksempel denne uken har vert; prate med de jeg bor med, lese blogger, poste innlegg, spille Candy Crush (last ned om du ikke har!!), lese i boken min, se noe på tv (opptaksfunksjon slik at jeg kan se noe jeg virkelig liker når det passer meg) og småting som dette. Det er kanskje det aller beste med å bli friere fra bulimien; Jeg står faktisk fritt til å velge hva jeg vil gjøre når jeg kommer hjem! 

 

Håper helgen blir bra for oss alle, og at noen av disse tipsene kan være til nytte for noen <3

Røde, hovne øyner? Ikke nå lengre :)

 

Første gangen jeg gikk mange dager i strekk uten å kaste opp, ble jeg sjokket over hvor åpne og klare øynene mine ble. Store, glade, friske øyner som strålte mot verden. Komplimentene haglet, uten at noen kunne peke på hvor utstrålingen min kom fra.  ..Så begynte jeg å kaste opp igjen, og øynene ble blodskutte og sammentrøkket mellom segne bryn og svære poser. Hver gang jeg nå begynner noe som etter planen skal bli en perlesnor av gode dager, gleder jeg meg til at kroppen og øynene catcher up med forandringene jeg kjemper frem. Jeg har funnet noen ting som får prosessen til å gå fortere - noe jeg har opplevd selv, noen ting google.com har delt med meg. Er dere som meg, er det lettere å gjøre det bra dersom man føler seg bra, så her er altså:

 

Ti tips for klarere øyner!




1. Nok søvn! Det er viktig i recoveryprosessen uansett, da "normale" folk spiser 20% mer på en dag viss de har underskudd på søvn. Vi trenger at oddsene er på vår side, så - sov så mange timer om natten som mulig.

2. Siden det som regel ikke er mulig å få så mange timer i drømmeland, pleier jeg å gjøre dette når jeg står opp: Legge to spiseskeier i fryseren i ca to min. Deretter holder jeg de over øynene i ca 30 sekunder på hver. Veldig irriterende at jeg ikke kan SE noe samtidig som jeg gjør dette, da morgenrutinene mine ikke tåler noe dødtid, men det går jo an å holde en ad gangen, og f.eks. pusse tenna med deg andre. Så mye sykt vi gjør på badet, så er dette synet bare et piss i havet for baderomsveggene.

3. Mange sverger til grøn te i poser som er avkjølt. Mange av disse inneholder bl.a koffein som kan få blodårene til å trekke seg sammen.

4. Det finnes mange øyekremer som skal stramme opp huden under øynene. Jeg legger meg alltid med øyekremen fra Helena Rubinstein (grøn tube), og synes den fungerer ok bra. Ikke dumt uansett når man er nærmere 30 enn 20. IIIIIIK!

5. Concealer. Min sminke-nødvendighet nr.1! Ved å legge en dekkende concealer under hele øyet og i øyekroken inntil nesen, får man tryllet bort blåe/røde/brune ringer rundt øynene. Husk å se etter hvilken farge som utmerker seg i området under øynene, og dekk med en concealer med en undertone av komplimentærfargen til denne. Akkurat nå bruker jeg 01 fra Lancome, og synes den dekker godt.

6. Andre sminketips: Ikke legg mye maskara eller svart liner under øynene, legg på mer over. Bruk en lys skygge innerst i øyekroken, og under høyeste delet av brynet.  Litt farge på brynene løfter også blikket litt, spesielt om du drar de litt oppover og litt ut i kantene. Hvit eyeliner åpner blikket mye!




7. Spis antioksidanter! Spesielt har antioksidantene betakaroten, vitamin C og E, lutein, sink og omega 3 fettsyrer god innvirkning på øyehelsen. Kiwi, appelsiner, gulerøtter, avocado, fisk i alle former, spinat, paprika, havregryn og selleri er eksempel på matvarer som inneholder noen av disse. Eller er det bare å spørre google om flere kilder til disse.

8. Å spise mat som er lett vanndrivende og betennelsenedsettende kan også gjøre underverker. Ingefær (gjerne syltet - mmmmm!), løk og kaffe er eksempler på lett vanndrivende føde, gurkemeie skal være veldig betennelsedempende. Salt kan derimot være lurt å holde seg unna.

9. Drikke nok vann! Dersom kroppen vet at den får nok vann, vil den etter hvert slutte å holde på mer vann enn nødvendig, og slik skille ut mer vann.  Dersom området under øynene holder mer vann enn nødvendig, vil det ironisk nok hjelpe å drikke MER vann. Dehydrering vises ofte igjen både i hud og øyner, så vann, vann og enda litt mer vann.




10. Dette siste tipset er ikke veldig smart å bruke mye av, men dersom det er det som må til for at jeg skal føle meg vel og frisk (og derfor, forhåpentligvis oppføre meg friskt), så får det heller være. I utlander selger de noe som heter bright eyes som er øyedråper som dryppes direkte på øynene for å få blodkarene til å trekke seg sammen. Selv har jeg aldri prøvd dette, siden det ikke er mulig å få tak i det her. Derfor bruker jeg en allergimedisin, Spersallerg, som fungerer litt på samme måte. Dette gjør jeg ikke ofte, da denne også har bivirkninger, men viss jeg skal noe spesielt som gjør at jeg ønsker å se ekstra opplagt ut

 

Sist men ikke minst, slutte å overspise og kaste opp er selvfølgelig beste medisin. Det er ikke slik at man kan se like strålende ut viss man følger disse rådene, og samtidig lar bulimien herje fritt. Men mens jeg kjemper mot det, så er det godt å ha noen metoder som gir meg litt kjapp uttelling for kampen :)

 

Håper dette var til nytte for noen av dere! Jeg kan ellers informere om at dag 2 er gjennomført med glans, og at jeg nå er klar for skjønnhetssøvnen min. Tenkte jeg også skulle skrive alt jeg visste om hvordan å få vekk bulimia-kinnene, Chipmunkcheeks, eller bare "feit i tryne" ...men det får bli i morgen!

 

Supermandag - check

Hurra, jeg klarte det!

Dag 1 er gjennomført, og jeg føler meg ved godt mot allerede! Det er rart hvordan at når spiralen først begynner å spinne den riktige veien, så gjør den det på så mange måter. Når jeg først kommer opp med ett godt anti-bulimi argument, så følger så mange andre automatisk. Og når jeg først tar ansvar for maten, så smitter det over på så mangen andre områder også. Så idag har jeg fått gjort mange utsette-ting, komt meg på trening, kuret håret (trengtes sårt), og laget frukost og matpakke til morgendagen..som står i kjøleskapet, fullstendig klar over at den blir stående til imorgen. Slik har det vertfall vert idag, og det er jeg evig takknemlig for. Og (som dere sikkert leser ut av ramblinga mi) veldig stolt over ;)

Slik var det vertfall idag, og jeg krysser fingrene for at morgendagen går litt i samme tralten. Jeg skal vertfall gjøre så godt jeg kan, i godt selskap med dere nydelige <3

 




 

 

Take your place

Så, mandag igjen. Faktisk er den her allerede. Dagen som får skylden for sprekkene på søndagen. Dagen som er den første av en rekke planlagte gode dager. Dagen da jeg skal kjempe for fullt igjen. Jeg har tenkt dette før, nå, og jeg kommer nok til å tenke sånn igjen.  Jeg har kjempet før, skal gjøre det nå, og skal gjøre det igjen. Jeg har klart mandager, jeg har startet en lang rekke med gode dager fra en mandag... og jeg har tatt magaplask fra 5'eren rett i et matberg, og kjørt hele berget og motivasjonen rett i dass.

Denne mandagen skal jeg virkelig prøve å unngå magaplasket. Satser stort på et nydelig svanestup inn igjen i verden der det er JEG som spiller rollen i livet mitt, ikke bulimien. Jeg vil ta avgjørelsene, få opplevelsene, føle og eksistere. JEG skal ta den ene plassen som er gitt meg, selvfølgelig. Å gi MIN plass bort til en psykisk LIDELSE, børskalogvil ikke skje i morgen. For det, DET hadde vert sinnsykt det.

 

 

*EG MIN MITT*

<3

IF YOU REALLY KNEW ME, YOU'D KNOW THAT...

Når jeg har en glipp googler jeg ofte i vei, for å se om det er noe der som kan motivere meg til å fight on. Da jeg las denne listen trillet tårene nedover kinnene mine, fordi jeg kjente meg så godt igjen i mangen av utsagnene. De er skrevet og innsamlet av mennesker med spiseforstyrrelser, og samlet i 98 punkt på something fishy sine nettsider. 

Selv om jeg først ble trist av å lese disse, ble jeg også motivert til å forsette å skape et liv der disse tankene ikke finnes lengre. At jeg kan se tilbake og si: Viss du virkelig kjenner meg, ville du visst at det var engang for lenge siden at...

 

  • I desperately want to be accepted
  • I am afraid of not winning this battle
  • Just now I am figuring out who I am
  • I have a hard time with the concept of forgiving
  • I smile all the time because I don't know what else to do
  • I am starting to become comfortable with the idea that I am ordinary and that there's nothing wrong with that
  • My eating disorder is not the problem; it's the symptom of my real problems
  • Sometimes I just want you to listen, not talk, not interrupt, not offer advice or suggestions. Sometimes all I want is you to sit there and listen and to feel like I have been heard
  • Sometimes the weight of my sadness is bone-crushing, like the pressure of water down deep
  • I hurt myself because it's the only feeling (pain) that I can stand to feel
  • I am terrified of not being a good enough mother
  • At the start of the next day, before I even brush my teeth, I ask God to help me stop myself from hurting either myself or anyone around me
  • I'm deathly afraid of growing up and dealing with all the things a grown-up must think about, even though I'm technically an adult
  • There are so many things I wish I could say
  • Words and actions hurt me even though they weren't meant to
  • I cry when you hug me because of the emptiness and pain I know I'll feel when you finally do let me go
  • I am so incredibly mean to myself. I wouldn't talk to any other person on earth the way I talk to myself
  • What I want right now more than anything is love from myself. If I had more self love, the criticisms, the negativity, the thoughts, the low self-esteem, the self-doubts would all cease
  • I sometimes need your help, but I'm not sure how to tell you this
  • I really do care about you, more than you could even imagine
  • I cry when no one is around
  • I am an emotional and sexual abuse survivor. I am on a healing mission to make sure I stop the cycle of abuse and never pass on what happened to me to someone else. I think that that makes me pretty unique and remarkable
  • I'm head-over-heels in love with my daughter and my husband
  • I hold back from full recovery because I hang on to anorexia as an excuse to not chase after my real goals
  • I don't like the eating disorder, I just am having a hard time disliking it
  • I felt too ashamed, too dirty, too embarrassed and too scared to tell you that I couldn't cope without hurting myself
  • I have a very difficult time seeing myself as a girl/woman/anything feminine
  • I want to make a difference in the world
  • I am unable to see my potential right now but it helps me to hear you when you tell me it's there
  • I'm afraid to know myself and understand my feelings and wishes
  • As I'm smiling and laughing, I have voices screaming and degrading me in my head
  • I blame myself for being raped
  • I am at a crossroads. For thirty-four years I have tried to be someone else. I have sweat, cried, screamed my way out of my skin
  • My family is more dysfunctional than I like to admit
  • When I laughingly say I don't want to grow up, I'm not joking. I really am terrified
  • I believe that everyone's flaws should be accepted and forgiven except for mine
  • My love for my son overwhelms me
  • I am honorable
  • I would give anything to get out of my head and into my body when I am being intimate with my boyfriend
  • I'm always in a state of obsession. My mind is always going a mile a minute and my ED is ALWAYS berating me for something. I never have a moment of pure peace or silence in my head
  • I'd love to escape to somewhere by the beach, eat, drink, dance, without a care in the world
  • I lied my way through treatment and I'm now paying the consequences
  • I'm scared to leave the student world and enter the real world alone
  • I miss my parents like mad
  • I feel there's an empty hole in me
  • Some days I feel like the old me & it feels so liberating
  • More than anything I long for a mother who loves me and listens to me and to go home and feel safe
  • I feel guilty about all the pain I feel
  • I hate, absolutely hate, feeling vulnerable and I will do almost anything to avoid it
  • I feel nothing most of the time and I wait to see your reactions before I know how to respond/reply/react myself
  • I am really sensitive although I appear unfeeling
  • I'll lie to everybody to keep them from being hurt or from hurting them
  • I feel like a complete failure as a mother
  • What I want most is to just hear that I am ok just the way I am even if my natural state isn't common, normal or cool
  • I worship the ground my big sister walks on and she doesn't even know it. I compare myself to everything she does
  • What you said/did hurts
  • Sometimes I feel like I don't belong anywhere and I feel like an alien and that I don't belong in this time because my outlook feels so foreign
  • I don't like myself right now and I need support, but then when I get that support, I'm scared to let go of it again, scared that I'll lose it
  • I still sleep with a stuffed animal
  • No one could berate me more than I do myself
  • I hate being needy and yet I long to be taken care of
  • I am a scared little girl searching for a daddy to love her
  • Without this mask I don't really know who I am
  • I'm not trusting of anyone
  • I simultaneously crave both fitting in and standing out. I feel like a failure when I'm different, and I feel like a failure when I blend
  • The ED was the only constant in my life, the only thing which felt unchanging regardless of what external events happened. The ED was the only guarantee, the only certainty, the only thing loyal to me throughout everything that came my way
  • I wish that I didn't hate myself but at the same time, I don't know how it would feel to like myself
  • I am so afraid of being in an intimate relationship with a man, and I fear I'm going to be alone for the rest of my life
  • I'm afraid I won't be a good mom
  • I wear my weight like an armor
  • The bigger my smile, the larger my pain
  • I use my body to convey what my words cannot
  • I always feel like a burden but usually I hide that
  • I don't want you to give up on me
  • I have big dreams and wish that I believed enough to make them become a reality
  • I don't even know myself
  • I want to love my father, but I cannot figure out how
  • For years, I longed for someone to know my secret, in the hope they'd stop the pain and stop me from hurting because I didn't care enough about myself to stop myself
  • When I do something stupid, and remember it later, the "me" in the memory always looks fat and ugly
  • I have no confidence in myself or my abilities
  • I struggle to believe in myself at times and fear being hurt by criticism but I am courageous and don't shrink back from those things I am gifted at
  • I will not show that I am mad at you. In fact, I probably won't even feel mad at you, unless someone else reassures me that it IS something to be mad about
  • I want to find something that will make my parents proud of me
  • I don't really give a rat's ass about how I look. I only talk about it so much as a way of verbalizing all the fears inside me that I don't know how to identify
  • I love you even when you don't think I do
  • I pray that I will still be able to have children someday
  • I'm so, so sorry for all the times I lied to you
  • I am scared shitless because I don't know what to do with my life and I cannot cope without direction
  • I only pretend to be immature: I'm scared to show you just how serious and deep I can be
  • I need help believing in myself
  • I am holding on to my faith and my belief in God
  • I don't know who I am or what I'm all about
  • I don't feel that I deserve your unconditional love
  • Even when it doesn't look like it, I am trying, and I'm doing my best in the moment
  • I won't ever measure up to "you"
  • I harbor an immense amount of guilt over my actions and this prevents me from telling you, as I don't want you to shoulder my pain and my burden, or know my shameful secret for what it is
  • I am really afraid that I could really exceed beyond my wildest dreams. But I have never let myself try, because what if I succeed then fail miserably
  • I'm scared that this will kill me

...og at jeg er supertakknemlig hvert sekund, for at dette ikke er hverdagen min lengre..

Recovery <3

Les mer i arkivet » Juli 2014 » September 2013 » August 2013
bulimi hjelp

bulimi hjelp

27, Oslo

Tro på noe mer enn det du ser akkurat nå. Du kan bli bedre, faktisk helt frisk! Det er ikke din feil - for det handler ikke om viljestyrke. Det handler om å lære. Kanskje jeg kan lære deg noe? Jeg håper det:) Ingen fortener å bli frastjelt ungdomsårene på grunn av en spiseforstyrrelse. Legg gjerne igjen en kommentar, et spørsmål, et råd eller et tips - det er alltid godt å vite at man ikke er alene. Dersom du har noen spørsmål,ikke nøle med å sende meg en melding!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits